Quisling; Mannen og Myten

Quisling talte i årene 1922-1930 mot det han kaller forræderne i London, og for kampen mot bolsjevismen.
Quisling talte i årene 1922-1930 mot det han kaller forræderne i London, og for kampen mot bolsjevismen.

Det begynte med at jeg bare registrerte hvilken elendig forfatning vårt land er i, anno domini 2008. Vårt rettssystem utsteder urettferdige dommer, er ikke upartisk og en egen statsmakt som definert av Grunnloven, men blir styrt av regjeringen, del av det maktapparat som rettsapparatet er ment å beskytte borgerne mot. Politisk korrupsjon florerer, i så sterk grad at vi vanlige borgere ikke lenger har noen representasjon, idet de fleste politikere etter at de er valgt går over til å arbeide som noen direktører for staten, og for de næringslivsaktører som kan gi dem god jobb og god lønn etter at politikerkarrieren deres er over. I sum gir dette oss styresett som er en form for fascisme.

Et av spørsmålene jeg stilte meg mer og mer gjennom studiene var; Var de som beskylder andre med store ord som naszisme og fascisme, selv i en langt større grad det som de beskylder andre for å være? Var der agendaer hos den seirende part som ikke tålte dagens lys, blant annet deres agenda om å selge vårt land ut til internasjonale finanskrefter?

Hvorfor står det så dårlig til med vårt land, og vår politiske ledelse, som overhodet ikke ser ut til å bry seg med vanlige folk, men er mest opptatt av å tjene penger for staten, og tjene de rike krøsuser, som forsåvidt klarer seg godt uten deres hjelp? Hva er galt med oss folket de er tillitsmenn- og kvinner for? Hvorfor overgir det norske folk seg så lett til de lavere grader av intellekt og kunnskap hos dem som behersker maktapparatet, mens de så enkelt korsfester de som vil noe mer?

Jeg ville gjerne undersøke dette og gå etter i sømmene de som tok makten i landet vårt etter krigen.
Artikkelen: Norsk Politikk; Det Skitne Spillet i Kulissene 1945-2006
http://www.riksavisen.no/?p=300

Jeg forstod jo fort at heltene, var ikke større helter enn av de benyttet drap, løgn og manipulasjoner, til å skjule sine egne kriminelle overgrep mot land og folk, gjerne med rettssystemets hjelp. Det var på tide å rive de selverklærte heltene ned fra pidestallen de hadde satt seg selv på.
Artikkel: Rettstatens Historie
http://www.riksavisen.no/?p=402

Artikkel: Frigjøringen 1945; Norge solgt til England
http://www.riksavisen.no/?p=394

Jeg tenkte; La meg være en bro mellom generasjonene, slik at ikke sannheten om forholdene forsvinner fullstendig. For det gjør den om det er opp til makthaverne og deres media. De styrer ennå idag. Kulissene har endret seg, og delvis persongalleriet, men agendaen, og virkningene av den, er den samme.

Da var ikke veien lang til å også å sjekke om de hadde løyet for meg i tilfellet landssvikeroppgjøret, og i andre tilfeller også. Døm selv, vi overlater ordet til britiske Ralph Hewins, utdrag fra boken «Profet Uten Ære» (norsk utgave 1966).

Bemerk at Quisling jobbet i Russland fra 1918-1920 som miltærattache, samt fra 1922-1930 som Fridtjof Nansens nærmeste medhjelper i nødhjelpsarbeid i Ukraina, derav 1924-1925 som representant for Folkeforbundet (FN), 1927-1929 som sekretær ved den norske legasjonen i Moskva, hvor han også ivaretok britiske interesser (for dette ble han utnevnt til «Commander of The the British Empire»), og endelig i 2,5 år i Finnland 1920-1923) som militærattache, og kjente på nært hold farene til bolsjevismen.

Hewins_smallTil boken. Veldig spennende stoff. Våre kommentarer i teksten er i klammer [ ].

Utdragene fra Hewins her:

Om forfatteren

HEWINS, Ralph, f. Broadway, Worcestershire, England 16. 2 1909, sønn av H. P. Hewins, sjef for Central Economic Board, Sudan. Utdannelse: Winchester College og Christ Church, Oxford. M.A, i nutidshistorie.

Noen tid i diplomatiet (presseattasjé i Helsinki og de Baltiske stater). Journalist og forfatter i Nordeuropa februar 1939—november 1955. Dekket forspillet til og forløpet av den finske «Vinterkrigen» som gikk like forut for de tyske og anglofranske angrep på Norge, videre kamphandlingene i Norge april-mai 1940 — han var den første utenlandske journalist som kom til kampområdet og den siste til å reise —, frigjøringen mai 1945 — da han var den første englender som kom til Oslo — og rettssaken mot Quisling august/september 1945.

Hans biografi over Grev Folke Bernadotte gikk som artikkelserie i Sverige, og er anerkjent som et standardarbeid der. Biografien over C. S. Gulbenkian («Mr. Five Per Cent,), pioneren for oljeindustrien i Midtøsten, er også et anerkjent standardarbeid, gikk som artikkelserie i London «Sunday Times» og ble delvis gjengitt av «New York Times Sunday Book Review». For disse spørsmål er han medarbeider i Encyklopedia Britannica.

Biografien over J. Paul Getty gikk som artikkelserie i England og USA, og ble best-seller i sistnevnte land. Kuwaits historie («A Golden Dream») er det eneste foreliggende verk herom, og kom istand etter en rekke reiser og årelang erfaring da Hewins var sjef for Daily Mails Midtøstenkontor. Hewins har også skrevet andre biografier.

«Quisling — Prophet without Honour» (London 1965 og New York 1966) ble til etter 25 års studium i Norden, heri innbefattet to års undersøkelser i Norge. Hewins behersker norsk og svensk.

F. t. legger han siste hånd på et verk om ledende menn i det japanske næringsliv, etter å ha tilbragt et år i Japan.

Hewins er knyttet til Norge ikke alene ved tallrike venner og mange motstandere: I juli 1966 ble han gift med Margrethe Wangensteen (Valdres, Hamar, Oslo). Hans bopæl: Quarry House, Liphook, Hants, England.

Forord

Hermed på norsk den etter 1945 kanskje mest omdiskuterte bok om Norge før, under og etter krig og okkupasjon — etter at den ifjor kom i London og i år i New York. Over 1000 eksemplarer av den engelske utgaven er allerede solgt i Norge — før den nu kommer på norsk, i stort opplag. Det har vært vanskelig nok å få det til — det grunnlovsgaranterte frie ord er ikke så fritt i Norge. Ennå. Først trakk forlaget som hadde kontrakt på den norske utgaven seg tilbake. Så ble det laget et eget forlag for dette, etter pågang fra en rekke hold — fortrinsvis med støtte fra en rekke norske bønder. Man laget trykningsavtale med et stort norsk trykkeri. Så trakk dette seg, etter at boken var i sats. Nå kommer den tross alt, like før jul.

Boken handler formelt om Vidkun Quisling — i realiteten handler den om Norge og nordmennene i et av de viktigste avsnitt i landets historie. Den er skrevet av en av Englands ledende forfattere og journalister. Han fulgte kampene i Norge 1940 til siste slutt, deretter okkupasjonstiden på nært hold, fra Sverige, og ankom som den første utenlandske journalist til Oslo i 1945, da han bl.a. dekket hele Quislingsaken. Han hadde inntil da vært fiendtlig innstillet mot Quisling. Med britenes sans for fair play forstod han etterhvert at saken var langt mer komplisert enn den svart og hvitt-fortegning som av sterke interessenter ble lansert her i landet.

Han arbeidet videre med saken, i 1963/64 kom han tilbake til Norge for å konsentrere seg om studiet — også i samtaler med hundrevis av nordmenn fra alle leire. I 1965 kom så boken, og vakte straks enorm oppsikt. I verdenspressen i det alt vesentlige sterk anerkjennelse — i Norge derimot, såvel i pressen, skrifter og også fra Stortingets talerstol — voldsom kritikk. Annet var vel ikke å vente i det land som hadde forsøkt å stemple 100 000 av sine borgere — med pårørende over 1/6 av befolkningen — som landsforrædere, en i verdenshistorien uovertruffen rekord.

Striden bølger videre. Da Hewins’ bok nå er spredt over hele verden, i biblioteker, aviser og forskningsinstitutter, foranlediget Norges Utenriksdepartement at det i vår på engelsk ble spredt en egen «motbok», forfattet av Andenæs, Riste og Skodvin — etter at landets justisminister, før han hadde lest den, hadde karakterisert den som svindel med historien.

Et interessant fenomen — det må vel skyldes at det er en intelligent alliert englender som har kikket oss så intenst i kortene. For vi har jo hatt gode nordmenn som har uttalt seg vel så krasst om forløyenhet, hemmeligholdelse, historieforfalskning og sjølskryt — menn som milorgsjefen i Oslo major Langeland, professor Skeie og Johan Scharffenberg.

Undertegnede — som også var en motstander av bokens hovedperson — har påtatt seg å kontrollere og stå for denne oversettelse. Boken er oversatt av flere, så man får tilgi om stilen ikke alltid holder mål, filologien har lidt noe under fødselsbesværlighetene. En del mindre vesentlige faktiske ting er korrigert — det var jo ikke annet å vente av en utlending, enn at det måtte bli enkelte feil. Han lot ikke noen nordmann se igjennom boken før den kom ut. Men det er vel slik som professor Johan Vogt skrev (i Odd Eidems bok «Injurier»), at den norske forargelse ikke så meget har sitt opphav i disse mindre feil, som «i enkelte av hans (Hewins’) påstander som det slett ikke er så lett å motbevise».

Vesentlig i fotnoter er enkelte supplerende data tilføyet.

Så får man håpe at det norske folk snart er modent til å se saken «from the other side of the hill» — og etterhvert ta konsekvensen av det.

Hans S. Jacobsen

Kap. 1; Et ord blir laget

I et kvart århundrede har et nett av bestemte interesser — norske, britiske, tyske, russiske — arbeidet for å sverte Quislings navn, de har identifisert ham med nesten enhver tenkelig forbrytelse, fra mord og tyveri til høyforræderi, inntil hans karakter og levnetsløp er blitt fullstendig fordreiet i historien og i den alminnelige oppfatning både i hans fedreland og ute i verden.

En veldig litteratur er kommet ut både på norsk og andre språk om Quisling og hans samtid, etter at han i all hast ble henrettet foran en flokk landsmenn på gamle Akershus slott i de tidlige morgentimer den 24. oktober 1945. Men den største del av denne litteratur er ensidig. Det samme «billede» av og forestilling om Quisling finner gang på gang fremdeles veien til det trykte ord, uten tilbørlig forbehold overfor det veld av nye beviser og opplysninger som er kommet frem, og som stiller saken i et nytt lys.

Han er blitt brennemerket som prototypen på en forræder, en nedrig oppkomling som planla invasjonen i Norge sammen med Hitler, røpet norske militærhemmeligheter og opptrådte som en protysk marionette-fører for et etter-apet naziparti som stod til tjeneste for tyske interesser fra det øyeblikk Wehnnacht var rykket inn i Norge. Både i sitt hjemland og ute i verden får han også skylden for de norske væpnede styrkers nederlag i april – juni 1940, videre for at det gikk galt med den engelsk-fransk-polske intervensjon og for etterfølgende redsler under den tyske okkupasjon — alt sammen fordi han skulde være besatt av et sykelig maktbegjær som gjorde ham til et villig redskap for tyskerne og dermed til en ulykke for sitt eget land.

For å få fastslått denne tese og gitt den offisiell sanksjon, ble der satt i scene en veldig rettergang i Frimurerlogens store sal i Oslo fra 22. august til 10. september 1945. Quisling ble i flere anklagepunkter funnet skyldig i mord og i medvirkning til en rekke jøders død; i støtte til den tyske okkupasjon og i forsøk på å bringe Norge inn i et storgermansk forbund; i forsøk på å forandre rikets statsforfatning og i å sikre seg selv og sitt parti en posisjon i strid med statsforfatningen.

Han ble dømt til døden. I tillegg ble han dømt til en inndragning på 1.040.000 kroner og til å betale 1500 kroner i saksomkostninger.

Hensikten med denne bok er å greie ut de fordreiede og for-vanskede fakta som har bidratt til å skape det «billede» av Quisling som de fleste ennå har i dag og som førte til den straff han og hans tilhengere fikk.

Var Quisling en quisling? Eller var han en profet som ble æreløs i sitt eget land?

Kap. 2; Hvordan er det vanlige bilde av nordmennene?

Er det i virkeligheten slik, at Quisling er blitt benyttet som syndebukk for mange synder som er blitt begått i Norge – både når det gjelder forsømmelser og handlinger – efter at lander skilte seg fra Sverige i 1905 og inntil utviklingen kulminerte med den tyske okkupasjon og dens ulykkelige følger?

Ibsen, Grieg, Hamsun, Undset, Munch, Flagstad, Bjørnson, Vigeland, F. Nansen, Amundsen. Sondre Nordheim, Oscar Mathisen, Trygve Gran, Balchen, Jonas Lied (Return to Happiness), Sonja Henie. Alle disse fremragende folk var samtidige av Vidkun Quisling. Deres eksempel og den nasjonale stolthet som de ga uttrykk for, inspirerte ham – om det nå var til det gode eller det gale – til å sette merker efter seg.

Idag kjenner verden bare to norske navn – Trygve Lie, den tidligere generalsekræter i FN, og Thor Heyerdahl med sin Kon-Tiki-berømmelse. Den store blomstring er forbi. Lander har sunket ned i middelmådighet og stagnasjon; men de ansiktsløse sosialister har fått større vinger. Det svertede billede av Vidkun Quisling gir en nyttig kontrast til de lyserøde engler.

Norge er kort sagt, et fattig land. Sverige vilde ikke ha det tilbake, om de fikk det som gave. Folket var tidligere henvist til sine individuelle ressurser, inntil sosialistene fikk massene under sin kommando og presset de rike, som forlengst har gitt opp ethvert håp i politikken. Adskillige av dem hadde forøvrig sympati med Quislings dynamiske ideer i 30-årene.

Der hviler en viss la-skure stemning over det hele. Dette forklarer noe av den forvirring som møtte den tyske invasjon, det mismot som oppsto ved okkupasjonen, den sårede stolhet som slo over til hat, et hat som har vart lenger i Norge enn liknende hat i noe annet land i Vest-Europa. Og behovet for å finne en syndebukk for folkets dårlige samvittighet og for den nasjonale svikt.

Bare tanken på at noen skulle forsøke å få istand en praktisk ordning med en makt som hadde okkupert den hellige norske jord, sto som blasfemi for den vanlige nordmann. Nordmennene er et lite folk, som på en måte ønsker å greie det umulige; noe det har klart forbausende ofte, selv om folket har fått mange tilbakeslag i hverdagens slit.

Men de må endelig ha det største rådhus, det lengste skihopp, de kolossaleste Vigelandsskulpturer, den største moderne tank-skipsflåte. De må fange hval. De må slå hele verden i vinteridrett. Det er ingen tilfeldighet at det var en nordmann som først satte sin fot i Antarktis og nådde Sydpolen, at det var en nordmann som først seilte gjennem Nordvest-passasjen og først fløy over begge Poler, at nordmannen Leiv Eiriksson oppdaget Amerika, at en nordmann var den første som fløy over Nordsjøen. Quisling skal vær-så-god være den største og mest fremstående forræder siden Judas Iskariot. Disse forestillinger er blitt en del av norsk folklore.

Denne sterke individualisme blir både ute og hjemme betraktet som en nasjonal eiendommelighet, som en dyd. Men den e rnesten blitt en last. resultatet er underlig nok. Går det, så går det.

Norge er eskapismens land, hvor alle ønsker å komme bort, flukten fra virkeligheten er liksom det store mål, her skal ikke kjennsgjerningene sees i øynene, her skal man unngå dem. Peer Gynts drømmeverden.

Herfra skriver seg det forhold, at Vidkun Quisling ble så upoplær. han begikk den synd – som der ikke finnes tilgivelse for i Norge – at han så realitetene i øyenene og søkte å finne en fornuftig løsning på problemene.

[Riksavisens kommentar; Han ble igjen og søkte å gjøre det beste utifra omstendighetene for folk og land, mens resten stakk av med halen mellom bena til England (medbringende gullet fra Norges Bank, så de kunne ha råd til kaviar og champagne på Londons fine hoteller), Sverige eller gjemte seg i skogene til det ble trygt å komme frem igjen 5 år etter]

Livet i stadig kontakt med jorden, i forening med århundreder under fremmed styre såvel som de kjære minner om den heroiske vikingtiden for tusen år siden har virket sammen til å skape en overmodig nasjonalstolthet.

Få nordmenn kjenner det fedreland de er så stolte av og elsker så høyt. Få har vært halvveis opp i landet nordenfor Trondheim. Få har noen interesse for verden omkring seg, og politikk på det nasjonale plan blir ført på et nivå, som minner om møtet mellom konene ved vannposten. Nordmenn er alltid svært ivrige etter å blande sig inn i andre folks saker, derav deres interesse for FN og humanitære tiltak; det gir dem ansikt utad og en hyggelig følelse av å være storartet til hjemmebruk. Men nordmennene er merkelig lite dyktige, når det gjelder å sette sitt eget hus i ordentlig stand. De vil helst sette sine forsøk på å forbedre andre folk foran forsøk på å ordne opp i Norge.

Den tanke at nordmennene skulle legge tilside sine egne små stridigheter og samle seg for å redde sitt land, slik som Quisling ivret for gjennem ti år, var derfor fremmed for norsk tankegang og norsk handlemåte. Følgen var, at alt det onde og ulykkelige han hadde forutsagt kom over dem, også den ulykke han forutsa, at Norden ble delt i svake, sårbare og kranglevorne komponenter. Individualismen drev nordmennene til å nekte enhver innrømmelse av at de noengang kunne ta feil. Her begikk Quisling en annen utilgivelig synd. «Det var det jeg sa», var hans ord.

Nordmennene hater innblanding og disiplin, og de tåler ikke at noen rager over mengden, hvis det da ikke skjer på så harmløse områder som kunst, oppdagelsesreiser, idrett eller humaitært arbeid. Myten om den edle villmann fra det 19. århundre lever videre her, og i likhet med de fleste villmenn har nordmennene også et hardt og grusomt drag i sin karakter, som kom frem under krigen og etter denne, og som skjemmer disse ellers vennlige mennesker. På denne bakgrunn må man se bitterheten i Quislng-striden og mangelen på evne hos så mange nordmenn tilo å vise høysind.

Det norske mindreverd-kompleks slår om til det motsatte og krever noe stort, iøyenfallende og øyeblikkelig. Disse mennesker er ikke så utholdende, men de kan ubegrenset lenge gjemme på nag, misunnelse eller en illusjon om storhet. Herav myten om Quisling og Hjemmefronten.

På samme måte som dem var han også rotfestet i norsk folkeliv, han var en naturelsker med lidenskapelig kjærlighet til den jord som hadde fostret ham. Han var også typisk for det norske trangsyn som gjør dette folk så vanskelig å omgåes, både som folk og som enkeltindivider; en selvopptatt individualist, robust og sterk, men litt forskruet.

Quisling var i grunnen en utpreget Peer Gynt, så utpreget at han faktisk ble båret frem av sine drømmer og søkte å virkeliggjøre dem. Dette var hans store feil. De fleste nordmenn er ikke så effektive, de forveksler drømmen med virkeligheten.

Denne nasjonale, paradoksale blanding av individualisme og Peer Gynt-mentalitet skapte heltene i Gullalderen; i denne tid ble Quisling født. Disse heroer gjorde opprør mot trangheten og bygdesynet i sitt land. Resultatet var en veldig bølge av skapende virksomhet i politikk, kunst og forskning, som kastet glans og heder over Norge. Samlet frigjorde de og ga uttrykk for nasjonal-stoltheten, som hadde vært forkrøblet og hemmet gjennom hundrer av år, og de bar Norge frem til uavhengighet og opp til store høyder av internasjonal berømmelse. Øverst lyste navnet Fridtjof Nansen, Quislings helt. På samme måte som Nansen, var Quisling en glødende patriot, som brente etter å gi sitt bidrag til det unge lands storhet.

Han var en typisk nordmann som passet helt naturlig inn i det nasjonale bilde. Han var et produkt av sitt miljø. Intet annet land kunne ha fostret ham. Han forsøkte det umilige, men i motsetning til andre nordmenn nådde han ikke sitt mål. Hans kamp møtte for liten forståelse. Han ble en fører uten folk. Derfra skriver seg den voldsomme strid som fremdeles råder om hans navn i Norge.

Kap. 3; Var han et geni?

QUISLINGS bakgrunn var helt iorden; den kunne sammenlignes med en god skotsk prestegård. Der var intet som kunne bringe tanken hen på et hjem i oppløsning eller på et irredentistmiljø hvor opprør og høyforræderi kunne trives. Det ville egnet seg bedre til å frembringe en reformator, en evangelist eller en profet, og det var nettopp det han mente han var, og det var slik mange nordmenn så på ham til forskjellige tider i hans liv.

Han var født av god bondeslekt i Fyresdal, en spredt befolket bygd i de praktfulle Telemarksfjellene sydvest i Norge, hvor Quisling-familien hadde vunnet respekt som prester, jordbruk/ire og officerer i seks hundrede år. Han var ingen vanlig bonde, slik som hans motstandere gjerne vil ha det til.

«Jeg er vokset opp blant vikingegraver, mellem bibelhistorie og saga», sa han i retten. «Jeg tilhører en gammel slekt og ble alltid innprentet ættestoltheten og ættesagaen og forpliktelsene overfor mitt folk. Bjørnson og Ibsen er av samme slekt som jeg, det er i allfall ikke skyllevann som ruller i mine årer. Navnet Quisling er heller ikke noe utenlandsk navn, det er et gammelt nordisk navn og betyr den som er en sidegren av konge-ætten*) Jeg er vokset opp under disse forhold og festet en kjærlighet til mitt land som er nesten ubeskrivelig

Han var født 18. juli 1887. Hans far, Jon Lauritz Quisling, var prest i bygdens lutherske statskirke og prost i distriktets prosti. Han var en liten, gammel bokorm som lignet et troll og han tilbrakte den største del av sin tid med å skrive avhandlinger om Gud, djevelen og englene eller betraktninger over middelalderlig historie og sosialisme. Presten Quisling hadde sporet familienavnet tilbake til sin farfars bestemor, Susanne Magdalene Quislin (uten g) hun var datter av en prest. Forbindelsen med Ibsen henger sammen med en annen prest ved navn Lauritz Ibsen Quisling.

Hans mor var født Anna Caroline Bang; hennes far var en fetter av Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraak, som skapte melodien til Ja, vi elsker. Hun stammet også fra den kjente jødiske Hvide-slekt, som blant andre erkebiskop Absalon, Københavns grunnlegger, tilhørte.

Hun var rank i sin holdning, og i sin sorte kjole med en tykk gull-lenke om halsen virket hun selvsikker og rolig, høyt kultivert og noe tilknappet. Overfor bygdefolket kunne hun virke nedlatende, og hun oppdrog sine barn til å bevare en viss avstand. Hun var en type som kunne minne om Ibsens Hjørdis.

Under alle omstendigheter var prestegården et lykkelig hjem, og morens fremtreden med den fast lukkede munn og kalde, kloke øyne skjulte hennes sanne natur som var både vennlig, elskverdig og hadde sans for humor. Vidkun beundret og elsket henne til sin siste dag, hun var sannsynligvis den i hans liv som øvet den sterkeste innflytelse på ham.

Hun hadde ingen mulighet for å få tilfredsstillet sine ambisjoner gjennom sin mann; mot ham var hun nærmest intolerant. Hun satte sine forhåpninger til sine fire barn. Vidkun var den eldste, Jørgen som ble kjemiker og lege kom to år senere. Esther som døde da hun var 19 år var fire år yngre end Vidkun. Tilsist kom Arne, som ble ingeniør og emigrerte til Amerika. Alle fire var meget dyktige.

*) Gabriel Turville-Petre, lektor i gammel islandsk litteratur ved Oxford Universitetet, uttaler: «Runealfabetet varierer sterkt fra tid til annen og fra distrikt til distrikt, men jeg kan ikke tenke meg noe som ligner bokstaven Q i det. Jeg tror neppe at Q har vært meget brukt i Skandinavia før Renessansen. Der var en type runer som kaltes kvist-runar — kvistr betyr en gren og muligens en bielv til et vannløp. Jeg skulle anta, at navnet Quisling er avledet av kvistlingr, som betyr en liten gren eller en liten bielv. En variant av kvistr er kvisl, som vil kunne gi diminutivformen kvislingr (r ville selvsagt falle bort). Dette kan bety en gren av en elv.»

Quisling forklarte i retten: «Jeg er vokset opp i et lærd hjem. Min far var prest, men han var mere videnskapsmann end prest, han var historiker og sprogmann. Jeg ble tidlig holdt til studiet av historien. Jeg leste alt hvad jeg kunne komme over av sagaer, av Norgeshistorie og verdenshistorie. Alle mine sparepenger gikk til bøker. Jeg var kanskje en ensom gutt, og jeg var ensom fordi jeg aldri fant det som jeg var villig til å gi andre i vennskap, nemlig alt… Med unntagelse av min hustru har jeg aldri støtt på noen som var villig til å gjøre det som jeg var villig til å gjøre, nemlig å gi sitt liv for sine venner. Derfor har jeg været en ensom mann, av ingen annen grunn.»

Jørgen så bedre ut, han var også mere omgjengelig og ikke så sky som sin eldre bror, hvem han beundret for hans karakter-styrke. «Jeg er skamfull over meg selv, han er enda flinkere enn jeg,» pleide han å si. Jørgen var, som Vidkun, interessert i matematikk, og de hadde begge en hang til filosofiske spekulasjoner. Men Jørgen hadde intet med Quisling-bevegelsen å gjøre og etter krigen tok han avstand fra den.

Esthers død skyldtes en hjernebetennelse hun pådrog seg ved altfor meget strev på skolen, hvor hun alltid fikk beste karakter i alle fag, unntagen ett. Hennes død var morens største sorg, hun klarte aldri å komme over det. Esther var et yndig, nesten helgen-aktig barn. Tapet av henne var nok en av grunnene til Vidkuns alvorsstemte sinn. Han håpet å kunne dempe sin mors sorg over Esthers død ved sin egen intellektuelle dyktighet og fremgang.

Anna Quisling ventet at hennes barn skulle få beste karakter i alle fag, ikke bare som kompensasjon for skuffelsen over sin originale ektefelle, som til tross for sin geistlige bakgrunn ikke engang kunne prestere en god preken, men for at barnenes resultater skulle gjøre ære på hennes fornemme stamtre og løfte henne opp over omgivelsene. Her står vi overfor en av familie-svakhetene: den intellektuelle arroganse.

Stadige studier og familiens følelse av overlegenhet skilte Vidkun fra andre gutter og piker og gjorde ham ensom i ung alder. Gjennem hele sitt liv var han sky, uten evne til hyggelig prat og med liten følelse for det vennskap som oppstår ved samliv med kamerater og uten forståelse for den avslipning det gir. Dette gjorde ofte livet vanskelig for ham i en demokratisk tid, og det påvirket også hans dømmekraft når det gjaldt mennesker og politiske forhold. Han ble hyllet inn i sine dype, vidtfavnende tanker og lot seg beherske av sine store kunnskaper og streng logikk, i stedet for av instinkt og intuisjon. Denne ensidighet i hans vesen fikk to følger. Den ga ham dyp innsikt i menneskers adferd, men den gjorde ham blind for den uhyre politiske forskjell mellom det som er mulig og det som er uoppnåelig.

Han var syv år da han ble sendt på skole i Drammen, fylkes-hovedstaden i Buskerud, et sentrum for skogindustri; hans far var da blitt forflyttet til denne by, som er den femte største i Norge og som ligger ved en arm av Oslofjorden, bare fem mil fra hovedstaden. Det var en veldig overgang fra det fjerne Telemark. Vidkun var ulykkelig.

Han fortalte i retten: «Jeg ble syk av lengsel efter hjembygden. Bare jeg kjente gjødsellukten, bare jeg hørte en hane gale, var hjemlengselen så sterk hos meg at jeg kunne ikke sitte stille.» Han følte seg som en del av sin fedrenes jord.

Da han kom til skolen kunne han hverken lese eller skrive, han hadde bare lært katekismen av sin mor. Han brukte sin landsens dialekt og ble ertet av de mere verdensnære barn i nabolaget. «Jeg var nummer sist i klassen, men jeg tok meg fort opp, og innen noen få måneder var jeg den første, siden var jeg alltid det. Men jeg var ikke noe skolelys av den alminnelige puggetype. Fagene på skolen var det minste for meg. De spilte heller ikke noen rolle for mig. Det som jeg higet efter, lå utenfor skolens fag, og det slukte jeg med en umettelig kunnskapstørst.»

Alt dette var sant. Det var ikke noe skryt.

Han ble flyttet opp og holdt stillingen som klassens flinkeste elev inntil han kom til Skiens Latinskole 13 år gammel; han var igjen tilbake til sitt elskede Telemark, hvortil hans far nå var forflyttet. I Skien virket faren også som historielærer. Også her var Vidkun alltid nummer 1 i klassen, skolens og familiens stolthet og glede. Pensum bød ikke på noensomhelst vanskelighet for ham, det tok bare en del av hans tid. Klassekameratene satte Vidkun opp på en pidestal.

Vilhelm Ullmann, rektor ved en skole i Oslo, var en av Quislings klassekamerater i Skien. Han fortalte retten som dømte hans venn gjennom et langt liv til døden:

«Han var meget flink på skolen og hadde en utpreget reseptiv evne, han hadde lest meget, hadde mangfoldige interesser som ikke gutter i den alder pleier å ha. Jeg var ofte på Gjerpen prestegård, som gutt var jeg vel der nesten hver eneste dag. Det var et nydelig hjem, et harmonisk, godt hjem, jeg ble glad i hele familien. Vidkun og jeg hadde en stor felles interesse på skolen, det var matematikken; den drøftet vi meget. Han var også sterkt interessert i historie. Dengang talte han om å bli offiser eller han snakket litt om å bli prest. Men jeg mente at han heller burde studere ved det naturvidenskapelige fakultet på grunn av hans geniale begavelse i matematikk.»

Quisling selv sa i retten: «Som ganske ung gutt oppdaget jeg den høyere matematikk og formet den ut på egen hånd, utenom skolen. Jeg leste på egen hånd Abels samlede verker som gymnasiast, og min matematikklærer var bedrøvet da han fikk vite at jeg valgte å bli offiser.»

Det er ganske betegnende at en norsk standard lærebok i matematikk (Eliasens Lærebok i algebra for gymnasiet) har en fotnote som handler om Quisling. Den lyder: En elev ved Skiens latinskole oppdaget en alternativ måte som denne ligning kunne bevises på.

I gutte-alderen skiftet hans interesse stadig over til nye ting. Han var sterkt grepet av historie og særlig av den nordiske heltetid fra omkring år 500 til Olav den Helliges død i 1030 og av Knut den mektige (konge av Danmark, Norge og England) som døde i 1035.

Hans litt eiendommelige døpenavn pekte tilbake på heltetiden, som så mange andre vikingenavn som brukes i Norge og ellers i Skandinavia; de vitner alle om den vanlige norske, nesten litt sykelige trang til å feste seg ved forgangne tiders storhet.

Blant de gaver han fikk som gutt, var det en som gledet ham mere enn de andre. Det var en kopi av Hellig Olavs flagg med et gyllent kors på rød bunn. Som voksen mann satte han særlig pris på en klubbe, som på den ene side bar hans navn og på den annen Harald Hårfagres.

I våre dager er det blitt vanlig å le litt hånlig av hans beundring for de nordiske dyder, en beundring som skrev seg fra hans norrøne studier og som etterhvert ble formet ut til en ideologi som minner om Hitlers skjebnesvangre forkynnelse av teorien om den ariske herrerase. Men det var kanhende noe i dette. Storbritannia, for eksempel, er ennå i dag fullt av minner om «the norsemen», om nordmennene. Det engelske og skotske monarki har spor som fører like tilbake til normannerne gjennom Vilhelm Erobreren, som stammet fra den første vikingehertug av Normandi. Der lå bare fire generasjoner — 155 år imellom. Fra vikingene har vi også grunnlaget for britisk parlamentarisme og britiske sjøfarts-tradisjoner.

Quislings nordiske ideologi var heller ikke noe nytt påfunn. Mange mennesker i Norge — folk med den høyeste utdannelse — var som han under sterk innflytelse av sitt lands gamle kultur og de germanske folks historie. Fedrelandskjærlighet på denne bakgrunn ble podet inn i elevene både i skoler og høyere læreanstalter. Der lå en dyp tankemessig og følelsesbetonet appell i dette, slik som det for eksempel kommer frem i Knut Hamsuns verker, han som systematisk satte verdiene i den gamle nordiske kultur opp mot den tarvelige sivilisasjon og griske pengejakt i den industrialiserte, splittede sosialistverden.

Quisling, denne sønn av Norges jord, mente det alvorlig når han satte den gode, gamle, av gudsfrykt betonte kultur opp mot den oppløsende og fremmede marxistiske ideologi. Det ble ansett som riktig og respektabelt å nære slike anskuelser, inntil nazistene kom igang og forfusket tankegangen.

Slike synspunkter er heller ikke blitt borte i det Atlantiske Fellesskap. I virkeligheten er den dogmatiske raselære vis-a-vis den eksplosive folketilvekst et av fremtidens to største problemer.

Hver enkelt av oss har lov til å ha sin egen mening. Quisling hadde også rett til å ha sin. Han klarte ikke å realisere sitt syn. Men mange ærlige og høyst aktverdige mennesker i den vestlige verden har samme syn den dag i dag, det være med rette eller urette.

Quisling studerte også filosofi og teologi, herunder jødenes lære, og lærte seg i den forbindelse hebraisk. Alt dette bidro til å utforme hans egen ideologi — lenge før noen hadde hørt om Hitler — og det fant etterhvert sin form i det han kalte Universismen, et verk på 950 sider, som er hans livsverk og som satte sitt preg på hans politikk. Dens mål er å forlike de kristne grunnsetninger med den moderne videnskap og anvende dette som grunnlag for statens styre. Det er et monumentalt verk som for tiden oppbevares av hans enke i et bankhvelv.

Allikevel var Quisling ikke noen særling. Han gledet seg over friluftsliv like ivrig som annen norsk ungdom. Fyresdal var et av de siste dalfører som ble gjenstand for civilisasjon i Sydnorge, og ville dyr gjorde av og til veiene usikre i hans barndom. Han gikk ofte milelange fot-turer og ble borte dagevis av gangen, uten at noen ble engstelig av den grunn. Det var bl. a. fordi han var like sterk som de bønder han støtte på og som ofte røk opp i slagsmål når det var fest.

Han tok for seg sin fars arbeide om norske stedsnavn og prestegjeld, lærte dem utenat og glemte dem aldri. Han kjente sitt lands geografi så godt, at han ikke behøvde å bruke veikart, og han fikk alltid rett når han veddet med sine venner om avstander.

Så lenge han levet elsket han å dra på familiens hytte fem timers stiv marsj inn i fjellet fra prestegården i Fyresdal og forsvant ofte dit for en ukes tid eller mer av gangen, uten at det vakte noen særlig oppmerksomhet, både før og under krigen. Dette passet godt for hans ensomme natur og satte ham istand til å utarbeide sine mangslungne tanker til en logisk konklusjon. Det ga også en nyttig kamuflasje for de hemmelige politiske reiser han foretok fra tid til annen. Dessuten bygget det opp en likefrem fenomenal fysikk og en nesten urokkelig sinnsro som begge deler kom ham til nytte under de voldsomme valgkamper, den langvarige påkjenning under den tyske okkupasjon og tilsist under rettssaken. Det medførte også at han bevarte helsen under sine konsentrerte studier og fremfor alt under redslene under den forferdelige hungersnød i Russland etter revolusjonen og borgerkrigen. Det var det som gjorde Nansens hår hvitt. Quisling sov den gang bare seks timer i døgnet og kunne klare seg med én time!

Bortsett fra den omstendighet at han var høyere enn gjennem-snittet for norske menn (normalhøyden i året 1900 var 170 cm og i 1963 178 cm.), kunne Quisling neppe ha sett mere typisk norsk ut enn han gjorde. Han var lyshåret som så mange andre nordmenn. Han hadde blå øyne som 2/3 av befolkningen. Han var litt skjødesløst kledd: vanligvis gikk han i en mørk dress, en grå overfrakk og grå filthatt til bybruk, og i knikkers, sport-strømper og hjemmestrikket genser når han var på landet. Hans «spesielle kjennetegn» var litt fremstående øyne, noe hans fiender brukte til å mistenkeliggjøre ham. De sa, at øynene var fremstående fordi han hadde svulst på hjernen og derfor var mentalt ubalansert. Et helt sett av leger underkastet ham den mest inngående og smertefulle undersøkelse under rettssaken, men fant ikke noen som helst antydning til skjevheter eller feil. Det ble også påstått, at han hadde fått malaria under redningsarbeidet for de armenske flyktninger etter første verdenskrig, og at denne sykdom hadde angrepet hjernen. Men heller ikke her fant legene noe som kunde underbygge sladderen.

Det som skadet hans omdømme noe var en påstand om at hans bror, dr. Jørgen Quisling, efter krigen skulle ha uttalt at Vidkun var «under-sexed» og at all hans energi og kraft derfor gikk til hjernen og muliggjorde hans voldsomme konsentrasjonsevne.
Når en slik påstand kom fra en bror som Vidkun hadde vært uatskikkelig knyttet til i mange år — og som dertil var lege — må vi se nærmere på denne diagnose. Var dette sant, ville det vekke fryd og glede hos Quislings fiender og støtte den populære oppfatning at han var et ubalansert menneske.

Jeg tror imidlertid bestemt, at der ikke var noe sant i denne påstand. Efter at Quisling var arrestert orket ikke Jørgen å besøke ham, og å opptre som forsvarsvitne eller å se ham før eksekusjonen, mens mange andre ga ham sin sympati i de tunge dager. (Uten sidestykke i noe annet okkupert område holder de norske «nazister» den dag i dag fast ved sin troskap mot Quisling og hans minne. De eier ikke noen skyldfølelse overfor det som de betraktet som sin riktige holdning under krigen og sin innstilling til tyskerne.)

Etter at Jørgen Quisling mistet sin utmerkede hustru, ble han syk og ensom. Så mistet han under krigen sin elskede mor, og tilslutt sin bror som han var meget glad i.

Tilslutt havnet Jørgen Quisling i spiritismen og så visjoner av sin bror. Han tok til å drikke og brukte narkotika til han døde. Han er derfor et temmelig svakt og upålitelig vidne, om han i det hele tatt har uttalt seg.

Hvis der hos Quisling hadde vært noen tegn til abnormitet, ville nok rettens leger ha festet seg ved det, og retten selv ville ha utnyttet det til siste trevl til glede for pressen og de nye makthavere.

Jeg har henvendt meg til fru Quisling angående dette delikate emne. Hun sa meg meget bestemt: «Jørgen hadde et mindreverdskompleks overfor sin bror, han forsøkte å redusere ham og ville gjøre inntrykk på folk ved å sjokkere dem. Min mann var en god og snill mann, normal i enhver henseende. Vi førte et helt normalt liv sammen som mann og hustru.» Fru Quisling var rystet over at slike historier om hennes mann var kommet utlendinger for øre og bad meg om å dementere dem så sterkt det var meg mulig. Jeg har ingen betenkeligheter ved å gjøre det.

Ikke én av Quislings klassekamerater kunne bli overtalt, truet eller provosert til å sverte eller belyve ham. Tvert om. Bemerkelsesverdig hederlige og motige sto de sammen om å forsvare ham i retten, til dommernes store ergrelse. Rektor Ullmann ga uttrykk for hva klassekameratene mente, da han sa:
«Jeg kan bare gi Dem det aller beste og fineste billede av ham . .. hans trofaste vennskap og hans sympatiske opptreden overfor sine venner.. . Det var såvisst ikke bare jeg som tenkte slik, men hele klassen uten unntagelse. Jeg har talt med noen av våre klassekamerater efter at jeg ble innkalt som vidne her i retten. Jeg vet at jeg taler på vegne av dem alle, når jeg betegner ham som en trofast, snill og god venn. Han var overordentlig lærd etter våre begreper, vi så opp til ham, vi beundret ham. Vi merket aldri noe ondskapsfullt hos ham… han var hjelpsom mot oss med våre lekser og oppgaver, fordi han var så langt foran oss og han var aldri redd for å gi oss meddelelse om resultatene av sitt arbeid.»

Så meget om den uverdige etterkrigs-sladder om at Quislings triumfer på skolen ble oppnådd ved fusk!

Rektor Ullmann fortsatte: «Et karaktertrekk som jeg vil fremheve, og som kanskje kan ha interesse for psykologene, det er at han igrunnen var meget genert; jeg er kommet til det resultat at han hadde sterke mindreverdighetskomplekser. Han satt, som sagt, inne med usedvanlig store kunnskaper og han var alltid med i gymnasiesamfunnet. Men han deltok nesten aldri i diskusjonene. Jeg tror at dette skyldtes den egenskap hos ham at han ikke våget å stå opp og gi uttrykk for sine meninger; det mener også de andre klassekamerater.»

Han var sikkert genert. Alle hans venner og kamerater be-vidner det. Men om dette hang sammen med et mindreverdskompleks, som senere snudde om til sin motsetning og ble et over-legenhetskompleks, kan være tvilsomt. Kan ikke hans tause vesen forklares ved tilbakeholdenhet og gode manérer, intellektuelt og sosialt, under henvisning til den høye standard i hjemmet og en inngrodd norsk ulyst til å stikke seg frem på andres bekostning? Og dessuten, kan ikke hans intellektuelle hederlighet ha avholdt ham fra å kaste sitt lodd i vektskålen før senere i livet når han fikk satt sine meninger på prøve ved erfaringens hjelp? Da var tiden kanskje kommet til å gå til handling?

Han var en komplisert mann og en mangfoldig natur, slike funderinger er på sin plass, selv om de ikke er avgjørende.

Quislings fiender har heftet seg særlig ved rektor Ullmanns neste vidneutsagn: «Hans store forbilde var Napoleon, han hadde en del heltedyrkelse fra historien. Det kom mer frem i hans studentdager. Han drømte. . . han ville innrisse sitt navn i fedrelandets historie.»

Fra denne uttalelse ble det utledet, at Quisling alltid hadde vært fylt av «maktlyst». Men det er da ikke ukjent at unge mennesker identifiserer seg med en eller annen stor historisk skikkelse og drømmer om å bli til ære og heder for sitt land. Hva kunne vel være mer uskyldig eller endog rosverdig? Hvordan starter ellers de store handlingens menn? Der er lite eller intet i Ullmanns utsagn som forteller om anmassende ærgjerrighet eller diktatoriske instinkter.

Quislings klassekamerater har aldri bebreidet ham for ærgjerrighet. Fru Cecilie S. Dahl, en intelligent eldre dame, var en av dem som støttet Ullmanns vidneprov. Hun har fortalt meg:
«På femogtyve-årsdagen for vår studenter-eksamen i Skien talte Quisling alvorlig til vår klasse om faren fra Russland. Han var da nettopp kommet tilbake fra dette land (i 1930). Vi sa til ham at han burde offentliggjøre sin advarsel. Dette var faktisk begynnelsen til hans politiske karriere og starten for hans bevegelse Nasjonal Samling

Det er kort og godt langt fra at Quisling etter sitt første møte med byen var lite likt eller mistrodd på skolen. Der ble ikke sagt et vondt ord om hans karakter, hans begavelse eller ærgjerrighet, før han rente hodet mot det nesten helt røde Arbeiderparti i 1932. Han var ikke bare ansett som en utmerket mann som kunne tjene som mønster for andre og som ble respektert som sådan. Folk likte ham.

Den som har skrevet hans biografi i Norsk Biografisk Leksikon, innrømmer at han var «en alvorlig, ensom gutt, brysk og tilbakeholdende, men han kunne lyse opp med et merkelig barnslig og vinnende smil».

Kap. 4; Ærens sverd

GLØDENDE fedrelandssinn paret med sterk interesse for Norges historie og kjærlighet til hjemlandets jord, førte Quisling inn i hæren, efter at han hadde tatt en glimrende studentereksamen på gymnasiet i Skien i 1905.

I dette år gjenvant som bekjent Norge sin fulle uavhengighet fra Danmark og Sverige efter 500 års forløp, og ble derved selv ansvarlig for sin fremtid og sikkerhet. Quisling ga opp sin lett forståelige lyst til å slå inn på en akademisk karriere eller å gå den geistlige vei for å delta aktivt i oppbyggingen av sitt lands forsvarsmakt.

Norges dramatiske kamp for å oppnå full uavhengighet er gått inn i historien. Man husker Sveriges konflikt med Norge om norske konsuler i utlandet til å bistå den voksende norske handelsflåte og hvordan dette nøret opp under den flammende norsk nasjonalfølelse og nesten førte til krig med svenskene. Kong Gustav V ble advaret av Storbritannia som truet med å sende deler av den britiske flåte inn i Østersjøen, hvis ikke prins Carl av Danmark fikk tillatelse til å bestige Norges trone. Man husker også hvorledes den store nasjonalhelt, dr. Fridtjof Nansen, så bort fra sine republikanske sympatier og gikk sammen med den smidige forretningsmann statsminister Christian Michelsen fra Bergen i arbeidet med å tvinge igjennom prins Carls kandidatur og organisere en folkeavstemning som med stort flertall satte ham på tronen som kong Haakon VII, gift med den britiske kong Edvards datter.

Det er aldri blitt klarlagt hvordan man tenkte seg at forsvaret av det veldig langstrakte Norge, ved korsveien i nord, skulle kunne gjennomføres av et folk på tre millioner mennesker med små og få ressurser. Keiser Wilhelm raslet med sabelen og besøkte Norges vestkyst hvert eneste år. Men det var først etter den annen verdenskrig at dette vitale spørsmål ble tatt opp for alvor og Norge halvhjertet gikk inn i NATO (North Atlantic Treaty Organisation). Uvæpnet «nøytralitet» var det sovemiddel som lullet det norske folk inn i en skjebnesvanger situasjon og skapte en falsk følelse av sikkerhet mellem årene 1905 og 1940. Quisling skjønte dette og forkynte faren.

Men var da Kongen og de skiftende regjeringer faktisk så virkelighetsfjerne og ansvarsløse som det ser ut til?

Var der intet quid pro quo for Edward VIIs avgjørende intervensjon til fordel for kong Haakon og dronning Maud og det dynastiske bindeledd han skapte — i en tid med kappløp om herredømmet på havene — med et land som bare lå 50 mil fra de britiske øyer? Mange nordmenn, både fra høyre og venstre, hadde sine bange anelser.

Nansen ble straks sendt til London som minister, ikke bare for å gjøre en god figur som en fremstående representant for sitt nylig frigjorte land, men for å drive alvorlig politisk — diplomatisk virksomhet. Det er en alminnelig oppfatning at hans oppgave i første rekke var å søke oppnådd en allianse mellom Storbritannia og Norge, slik at Norge derigjennem kunne få fylt opp det store åpenbare tomrom i landets status som uavhengig rike. At han ikke lyktes blir som oftest forklart derhen, at Storbritannia ikke var villig til å påta seg ansvaret for forsvaret av en så lang og utsatt kystlinje, samt frykten for å tilføye Keiseren en dødelig fornærmelse. I et hvert fall vendte Nansen hjem som en dypt skuffet mann.

Men kom han virkelig tomhendt tilbake? Her er det igjen mange nordmenn som mener nei. Edward VII som var en pedant når det gjaldt former, hadde lagt all protokoll tilside når det gjaldt Nansen som han hadde kjent og beundret siden Nansens triumf-artede besøk i London, etter at han hadde satt rekord i konkurransen om å nærme seg Nordpolen og var vendt tilbake fra døden i 1895—96. Kongefamilien holdt «åpent hus» for Nansen hvis mandige og charmerende personlighet gjorde sterkt inntrykk på prinsesse Victoria og førte til en viss flirt og stygg sladder i Norge. Denne diplomatiske misjon kulminerte med Edward VII’s offisielle besøk i Oslo i mai 1908, da Nansen mottok Storkorset av den kongelige Victoria-orden som bare kongen selv har rett til å utdele.

Var dette offisielle besøk i virkeligheten sluttstenen på — i det minste — en hemmelig «forståelse» mellom Edward og Haakon, om det ikke var en hemmelig traktat?* Mange nordmenn tror at det minimum Edward fikk ut av sin svigersønn, var en slags avtale om at norske farvann og nøkkelbaser langs sydkysten av landet ville bli stillet til disposisjon for Storbritannia hvis det ble nødvendig under en krig på kontinentet. Det har til og med vært nevnt at et dokument i denne retning skulle ligge gjemt i den norske stats arkiver.

Om der er noe sant i disse antagelser eller ikke, er de av betydning fordi bare den omstendighet at de foreligger viser noe av den mistro som de borgerlige og sosialistene i Norge har næret mot hverandre. Ingen undersøkelser av den tyske okkupasjon av Norge, dens forspill og etterspill, blir fullstendig, hvis man ikke tar hensyn til disse betraktninger om Englands formodede bånd til Norge. Man må også merke seg at Nansen alltid var pro-britisk. Herom vitner hans helhjertede hjelp til marinekaptein Robert Falcon Scott i 1910, da han fortrinnsvis hjalp ham fremfor sin landsmann kaptein Roald Amundsen da de begge forberedte sine polarekspedisjoner. Og snart skulle Nansen bli mere enn en fjern helt og inspirasjon for Quisling.

Nansen ble Quislings sjef under hans arbeide i det hårdt rammede Russland og hans politiske rådgiver i hjemlandet. Dette moment må man ta i betraktning når man skal dømme om det som Quisling fremholdt så lenge han levet, nemlig at han var Nansens disippel og alltid hadde vært pro-britisk innstillet.

*) Se Einar Maseng: «1905 og 1940. En leksjon i maktpolitikk». Grundt Tanum, Oslo 1953, s. 97—107. «England ville ikke anerkjenne noen nøytralitet for Norge, selv om den skandinaviske klausul ble strøket», (s. 101). «Den tyske (maktgruppen) hadde intet imot en ny samling av den skandinaviske halvøy. . . . Garantitraktaten av novbr. 1907 var i realiteten en Vestmaktgaranti. . . Østenfra fikk vi høre at vi var «Englands vasall»» (s. 104—106).

[]

Jeg er sikker på at Gran og Melsom er hederlige menn, men de har begge støttet Quisling og er derfor uglesett i Norge i dag.

Vi skal derfor la general Otto Ruge, øverstkommanderende under krigen i Norge i 1940, komme til orde og vurdere Quisling som soldat. Han hadde tjenestegjort sammen med ham i Generalstaben:
«Selv om Quisling var en eiendommelig kar.. . hadde jeg et meget godt inntrykk av ham. Han var intelligent, han var en utmerket arbeider og i sin personlige livsførsel var han en asket.»

Dette var modige ord overfor den domstol som dømte Quisling. Ruge ble spurt om Quisling var preget av hensynsløshet, grusomhet og brutalitet? «Nei», kom svaret, «jeg har aldri sett noe slikt i min virksomhet sammen med ham … Jeg tror at hans personlige pengeforbruk var meget lite.»
«Var han dominert av ærgjerrighet?» «Ja», sa Ruge, «hvis man tar ordet ærgjerrighet i forholdsvis edel betydning, altså en mann som var sterkt overbevist om sin egen storhet og dyktighet og søkte plass for å kunne bruke sine evner.»

Generalmajor Halvor Hansson, den senere øverstkommanderende, var også mannfolk nok til å tale fordelaktig om Quisling i retten; han hadde vært hans samtidige både på Den Militære Høyskole, i Generalstaben og i Militære Samfund.
«Som forsvarsminister gjorde Quisling det som kunne gjøres … Der var ingen misnøye med ham. Han var meget nøktern i pengesaker og meget hederlig i så måte» fortsatte Hansson. . . «Han var en usedvanlig dyktig mann med meget høy moral.»

Hansson hadde ikke funnet noen likhet mellem den Quisling han kjente, og den Quisling som aktor skildret i retten.

I sitt vitneprov om Quislings personlige vaner uttalte rektor Ullmann: «Jeg vil gjerne også i anledning av det som er kommet frem i avisene om at Quisling skulle være henfallen til drikk få lov til å si at jeg har kjent ham og vært sammen med ham helt til 1939 … og jeg kan forsikre at han alltid var helt nøktern, han smakte praktisk talt ikke alkohol og han røkte aldri. Hans liv og hans livsførsel var meget beskjeden, han brukte ikke mange penger, han hadde rent ut sagt liten forstand på penger og pengers verdi. . . Da han ble forsvarsminister (i 1931) ante han ikke hva han fikk i gasje. Jeg tror ikke det var noen slags penge-griskhet hos ham eller noen slags økonomiske vanskeligheter. Han klarte seg bra med det han hadde.» Så sent som i 1937 holdt Quisling foredrag i Militære samfund, og Kongen fant grunn til å møte opp.

1. Et ord blir laget ……………………………… 11
2. Hvordan er det vanlige bilde av nordmennene ? …….. 14
3. Var han et geni ……………………………… 24
4. Ærens sverd …………………………………. 34
5. Basillen fra Russland………………………….. 40
6. Nyttig lærdom ……………………………….. 46
7. Menneskevennen ……………………………… 59
8. I gode og onde dager………………………….. 69
9. Tilbake til Norge ……………………………… 81
10. Oppmarsj …………………………………… 94
11. Til aksjon ………………………………….. 113
12. Nederlag…………………………………….. 134
13. Fred og krig…………………………………. 149
14. Ragnarok …………………………………… 169
15. Over Rubicon ……………………………… 178
16. Mellom barken og veden ………………………. 194
17. Horror vacui …………………………………. 208
18. Seks dager…………………………………… 244
19. Ned og opp…………………………………… 273
20. Ministerpresident …………………………….. 299
21. Som i det gamle Rom ………………………… 352
Programmet …………………………………. 391
Litteraturen …………………………………. 394
Index (navn) …………………………………. 401
Illustrasjoner 16 sider, midt i boken.

Boken som vakte gjenklang i hele verden.

Storsuksess i England og Amerika. Over 1000 eksemplarer av den engelske utgaven solgt i Norge.

Denne oppsiktsvekkende bok om Norge —førkrigshistorien, kampene i Norge, okkupasjonstiden, Quisling og hans sak og om etter-krigsoppgjøret — kom ut i London 1965 og i New York i 1963. Norges Utenriksdepartement har iår foranlediget utsendt en «Motbok» på engelsk. Hewins har vakt enorm debatt, og kommer nå etter adskillig motbør og trykningsvanskeligheter – også på norsk. Boken kaster på mange måter nytt lys over disse historiske år, skrevet av en av Englands ledende journalister og en fremragende forfatter og forsker.

ENGLAND «The Western Powers and Norway in particular needed a scapegoat for their own sloth and cowardice in the past. They found the scapegoat they wanted in Vidkun Quisling. But the treason for which the name now stands has not yet been commit-ted… This is a work of rectification which needed doing.»
The Times Literary Supplement

«Absorbingly interesting» … The Illustrated London News.
…»a fairminded and competent reporter. .. this skilfull book is well worth reading«.The Financial Times.
. .. «some massive research» …The Daily Mail.
. . . «extiemely readable» …Diplomatic Bookshelf.

«The truth is that the Norwegian Government had no foreign policy worthy of the name until Hitler imposed one» … Bolton Evening News.

«One of the. .. important biographies of 1965». Whitackers Almanack 1965.

USA: «His forcefuly documented attempt… has raised tempests of controversy«. Newsweek.
DANMARK … «et historisk verk«. Politiken.
FINLAND «Meget interessant også for Finland«. Uusi Maailma.
SVERIGE «En sak år klar: Quisling holls utanfor de egentlige ockupationsplanerna«. Sydsvenska Dagbladet.

NORGE «Hvor slett kjenner Kolbjørn Varmann britisk lyne når han (i Stortinget) kan prestere følgende: «Hewins bok er et ny-naziologisk makkverk av skitneste vann, tildels tappet av grumsete, stinkende kilder i mange land . ..». Overfor folk som britene … vil man nå lenger med nøkterne facts». Norges Handels- og Sjøfartstidende.

«Ralph Hewins er en oppriktig Norges venn — ja, vi må i all anstendighet også tilføye: En venn av hele Skandinavia«. Dagbladet 1963 [før boken kom ut]

«Skjendigste løgner«. Dagbladet 1965 [etter boken kom ut, he,he]
«Frekk historieforfalskning«. Anneus Schjødt i Aftenposten.
«Svindel med historien«. Justisminister Gundersen (før lesning).
«Denne bok har vakt berettiget oppsikt her hjemme«.«NÅ»

Utdrag fra boken “Quisling. Profet uten ære” av Ralph Hewins (1966), publisert for ikke kommersielt utdanningsformål.

Facebook Comments