Et øyeblikk i tiden – og en bok jeg kan takke Gud for. Wien ble for meg et øyeblikk i tiden der tro, slektsforskning, historie og kall falt på plass. Dette er en personlig tekst om takknemlighet, Den Hellige Ånd og veien tilbake til grunnlaget.

Noen reiser blir fine minner. Andre blir vendepunkter. En reise til Wien ble for meg mer enn en ferie. Den ble et øyeblikk i tiden der flere års arbeid, slektsforskning, tro og historisk innsikt falt på plass. Derfor skriver jeg ikke først og fremst om meg selv, men om takknemlighet: til Gud, til Den Hellige Ånd, og til Kristus som fortsatt lever og leder. Turen til Wien ble et slikt spesielt øyeblikk i tiden for meg.

Ikke bare fordi Wien er vakker, storslått og historisk, men fordi noe falt på plass der. Noe jeg hadde båret på lenge, uten helt å se hele formen av det. Innsikter jeg hadde arbeidet med i årevis, slektslinjer jeg hadde fulgt, spørsmål om Europa, Habsburgerne, kristendommen, Norden, kongsmakt, lov og arv – alt dette begynte å samle seg til én fortelling. Enkeltbiter av mitt liv som falt på plass, og dannet en helhet til slutt. Aha øyeblik; «det var derfor det måtte skje» (min kneskade på jobb til sjøss, for eksempel). Ikke som en idé jeg fant på, men som noe jeg opplevde at jeg fikk se, gradvis åpenbaret.

Jeg har skrevet 1200 artikler om historiske realiteter og sleksthistorie om oss Israelittene etter Jacob-Israel, og Bibelsk «kingship», (Isaiah 9:6), jfr. kristenretten fra Gulating år 1014. Min siste bok drar trådene sammen, det store bildet over verdenshistorien siste 1000 år, og Norges vikingers betydning i den, fra Gulatinget år 1024 til Wien år 2026. Sannheten er litt annerledes enn en blir fortalt.

The Habsburgs and the Nordic Spirit in Their Blood
The Untold Story of Europe’s Greatest Royal House and Its Viking Progenitors
Dynasty, Viking Progenitors, Biblical Kingship, and the Fate of Christian Europe
“The Crowns were Broken, but the Spirit Survived.”
https://www.norvision.no/product/the-habsburgs-and-the-nordic-spirit-in-their-blood/

Og derfor skriver jeg dette først og fremst som en takk.

Ikke til meg selv. Ikke til tilfeldighetene. Men til Gud.

Når Gud fører et menneske tilbake til seg selv

Vi lever i en tid som drar mennesker i retning av ensretting. Det er et sterkt press i vår kultur for å mene det samme, like de og det samme, føle det samme, reagere likt, ønske det samme, frykte det samme, og hele tiden orientere seg etter flokken. Mange merker det knapt. Det bare ligger i luften.

Men Gud arbeider motsatt. Hvis vi blir elsket av verdslige mennesker, da skal vi bli bekymret. Prioriteten er at Gud liker oss, at all slags ugudelige mennesker misliker oss er av underordnet betydning, ref. John 15:19. De som ikke blir mislikt i verden er ikke kristne. Samtidig pålegges vi kristne å «holde lys i lampen» til han returnerer (Luke 8:16-18,Mark 4:21-25,Matthew 5:14-16). Så vi får ta hva vi er profetert å få, ingen vei utenom.

Der verden vil gjøre oss like, vil Gud føre oss tilbake til det mennesket Han faktisk skapte. Tilbake til den opprinnelige ånden, til samvittigheten, til kallet, til det personlige ansvaret, til det vi er når vi ikke lenger styres av støyen rundt oss. Tilbake til de indviduelle talentene våre, hva vi var skapt å gjøre. Når det skjer, begynner et menneske å komme hjem – ikke nødvendigvis geografisk, men åndelig, hjem til sitt opprinnelige Selv.

For meg er dette en del av den kristne gjenfødelsens hemmelighet.

Gjenfødelse handler ikke bare om å bli “religiøs”. Det handler om å bli levende igjen i ånden. Å få kontakt med Kristus som virkelig lever. Å finne tilbake til det som er sant, rent og opprinnelig i ens eget kall under Gud. Å bli gjenfødt I ÅND (fra verdens ånd verden tvinger oss inn i), «og ikke av en kvinne denne gang» (John 3:3-7) . Da blir man ikke mer lik alle andre. Da blir man mer den Gud skapte en til å være.

Den Hellige Ånd er ikke borte

Noe av det viktigste jeg kjenner på i møte med denne boken, er takknemlighet for Den Hellige Ånd.

Jesus lovte at når Han forlot den fysiske dimensjonen, skulle Han ikke la sitt folk være igjen som foreldreløse. Han skulle sende Talsmannen, Den Hellige Ånd. Og det løftet står fast. Kristus er ikke borte. Han er ikke et minne, ikke bare en historisk skikkelse, ikke bare et symbol i liturgi og ritualer. Han lever i Ånden, i aller beste velgående, og Han er nær dem som søker Ham i sannhet.

Det er derfor jeg som protestant må si det så tydelig som jeg gjør: Det dypeste kristne livet finnes ikke først og fremst i ytre ritualer, men i det levende forholdet til Jesus Kristus. Ikke i tom form, men i Ånd. Ikke i system alene, men i liv. Ikke i religiøs koreografi, men i den virkelige kontakten med den levende Gud.

Jesus sa at den som banker på, skal det lukkes opp for.

Det gjelder fortsatt.

Den som virkelig vil ha kontakt med Kristus, kan få det. Ikke nødvendigvis på verdens måte, ikke som underholdning, og ikke som et sosialt fellesskapsprosjekt, men i det indre livet med Gud. Der finner man fred. Der finner man retning. Der finner man kraft.

Wien som et slikt øyeblikk

Jeg tror alle mennesker bærer på en lengsel etter et øyeblikk der noe blir klart. Et øyeblikk der livet løfter seg, og en forstår at man ikke bare er drevet hit og dit av omstendighetene, men at noe har ledet en frem.

For meg ble Wien et slikt øyeblikk.

Det var ikke bare en ferie. Det var ikke bare vakre bygg, museer og keiserlig storhet. Det var som om flere tråder i livet møttes der. Den lange slektsforskningen. Fascinasjonen for Habsburgerne. Kjærligheten til Europas kristne historie. Det personlige behovet for å forstå hvor vi kommer fra, og hva som gikk tapt da Europa vendte seg bort fra sitt grunnlag.

Det ble et “one moment in time” – ikke i betydningen selvforherligelse, men i betydningen at noen øyeblikk bærer mer vekt enn andre. Noen øyeblikk viser deg hva du er satt til å gjøre. Noen øyeblikk blir stående som milepæler i et menneskes liv.

Jeg tror mange mennesker går glipp av slike øyeblikk fordi de aldri tillater seg å lengte stort. De tar verden som den er, som om alt måtte forbli slik det er. De forventer ikke at Gud kan åpne noe nytt. De tror ikke at et menneske kan bli ledet inn i noe som er større enn det allmenne og vanlige.

Men Gud skaper fortsatt slike øyeblikk.

Ingenting i livet var tilfeldig

Når jeg ser tilbake, er det så mye som ikke lenger virker tilfeldig.

Et skadet kne. Mer stillhet. Mer tid alene. Mer tid til slektsforskning. Én oppdagelse som førte til en annen. Så en ny. Så enda en. Til slutt lå det en hel verden foran meg som jeg aldri ville ha sett dersom livet hadde fortsatt i samme fart som før.

Slik virker Gud ofte.

Ikke alltid med store brag og ytre sensasjoner, men ved å stanse oss, omdirigere oss, åpne en dør, lukke en annen, og føre oss inn på en vei vi ikke ville valgt selv, men som senere viser seg å ha vært den rette.

Derfor er denne boken for meg ikke bare et prosjekt. Den er frukt av ledelse. Av nåde. Av innsikter jeg ikke kan ta æren for alene.

Jeg er stolt av arbeidet, ja. Men først og fremst er jeg takknemlig.

De få som går den smale veien

Jeg skriver ikke dette for å fornærme noen. Jeg skriver det for de få som trenger å høre det.

For sannheten er at mange mennesker kjenner seg fremmede i sin egen tid. De passer ikke naturlig inn i flokken. De blir ikke båret av det som alle andre blir båret av. De kjenner en dragning mot den smale vei – mot sannhet, stillhet, selvstendig tenkning, ansvar, bønn, dybde og åndelig alvor.

Og slike mennesker trenger å vite at de ikke er alene.

Det er lett å føle seg alene når verden belønner det lettvinte, det høyrøstede og det masseproduserte. Men det interessante livet har aldri ligget på den brede vei. Det har alltid ligget hos dem som tør å gå litt lenger inn i skogen, litt lenger bort fra allfarvei, litt lenger inn i krattet der andre ikke orker å lete.

Der finner man ting.

• Der finner man sammenhenger.
• Der finner man sannhet.
• Der finner man skatter.
• Der finner man kanskje også seg selv.

Min sympati ligger hos disse menneskene. Hos dem som søker, spør, graver, ber, leser, tenker selv og ikke uten videre lar andre definere hva de skal mene. Ikke fordi de er “bedre”, men fordi de bærer en byrde. De må gå mer alene. Derfor trenger de også mer oppmuntring. De massebevisste vil oftest korsfeste / utstøte dem bare i beste fall, heller enn å hjelpe dem.

Når Leo Tolstoy skrev at «Kristus er inni dere» (Luk 17:21, The Kingdom of God Is Within You), så mente han det. Vi må velge hva vi vil ha; Sosialt fellesskap i kirken og menigheten, eller Kristus. Siste finnes sjelden hos de første – for mye ståk, fordi siste krever kontemplasjon, stillhet, meditasjon, holde seg borte fra andres vranglære, det har ingen betydning hva andre mener og sier, din vei til Kristus er din, rett og slett trekke seg TILBAKE fra verden, på munkeaktig vis, ikke febrilsk innvolvere seg i den av sosiale årsaker. Det er sosial humanisme, ikke å søke Jesus aka Kristus i Ånd.

Det er ikke størrelsen på flokken som betyr noe

Eller hvem som liker deg eller ikke. Jesus advarer oss om at vi skal bli mislikt, det bør ikke være noen overaskelse for kristne. Kristne som blir likt er lite kristne, eller ingenting. Ingen går helt alene gjennom livet, men alene kommer vi inn i verden, og alene skal vi forlate verden. Jeg tilhører ingen menighet, ingen kirke, ingen stat, jeg tilhører Kristus.

Det er heller ikke hvor mange som liker deg som betyr noe. En kan bli bekymret hvis de massebevisste liker en, utifra et kristent perspektiv, fordi Bibelen er klar på at verdens veier er ikke kristnes vei. «vær I verden, ikke AV verden«, sier Bibelen (Joh 17:14-18). Det betyr at vi skal tenke motsatt av alt vi blir fortalt.

Jeg må derfor også si dette: Min flokk er ikke noen stor flokk eller menighet. Er igrunn bare min kone som den eneste personen i verden som fullt ut står i min flokk. Det er mer enn nok.

Hun «tvang» meg med på enda en reise som det egentlig ikke “passet” å ta for meg, av alle reisene hun vil ha meg med på, og nettopp derfor ble den så viktig.

Noen ganger gir Gud oss ikke bare innsikt og arbeid. Han gir oss også mennesker som gjør det mulig å følge det vi er satt til, vårt kall. Gjennom livet har jeg ofte erfart at Gud utruster noen spesielt å sette oss på sporet, vi må ha ørene mer åpne enn munnen. Det var ikke min vilje dette kom til fra, det var hennes.

Det er en gave. Det er også en del av min takknemlighet.

En bok jeg opplever at jeg måtte skrive

Denne historien er jeg stolt av. Det er det beste jeg har gjort til nå.

Ikke fordi den smigrer tidsånden, men fordi den går imot den. Ikke fordi den gjentar det alle allerede sier, men fordi den forsøker å fortelle en historie som, slik jeg ser det, ikke har vært fortalt før på denne måten. En historie om Habsburgerne, om deres nordiske blodslinjer, om vikingenes virkelige arv, om kristen kongstanke, om Europas fall, og om hva som skjer når folk forlater sitt mandat under Gud.

Det er ikke fiksjon. Det er ikke lek. Det er ikke konstruert for å passe inn. Den er ikke fremmedgjøring fra ånden i verden, den leder hjem til Gud.

Det er et forsøk på å si noe sant.

Og kanskje er det også derfor det gir en egen ro å vite at et menneske noen ganger faktisk er gitt en helt bestemt oppgave. Gud gir ikke bare talenter. Han gir også åpninger. Han gir mennesker arbeid å gjøre. Og når man finner det arbeidet, kjenner man det. Da vil en kjenne en er «hjemme», hjemme hos seg selv.

Vikinger, mandat og et glemt Europa

En av de tingene denne boken forsøker å gjøre, er å forandre hvordan vi ser på våre egne forfedre.

Vikingene er i vår tid ofte fremstilt som barbari, kaos og råskap. Men det er ikke hele sannheten. Verden var brutal overalt. Makt gjorde rett mange steder. Men ut av den nordiske verden kom også slekter, lov, kongelinjer, grunnleggende samfunnsorden og senere kristen sivilisasjon. Med Gulating og kristenretten i 1024 begynte en ny orden å tre frem: lov over makt, konge under Gud, samfunn bundet av rett, ikke bare styrke.

Det er denne dypere arven boken forsøker å hente frem igjen.

Og den peker også fremover. For når Europa forlot denne grunnordenen – da trådte andre krefter inn. Da kom opprøret mot trone, alter, arv og kristen sannhet. Da fikk man Frankrike under revolusjonen. Da fikk man Sovjet. Da fikk man antikristelige strømninger i flertallet. Da gikk det nedover.

Boken er derfor ikke bare et tilbakeblikk. Den er en advarsel – men også en oppfordring.

Tilbake til grunnlaget

Jeg ønsker ikke å skrive for de mange bare for å bli likt. Jeg ønsker å skrive for de få som trenger å høre at det finnes en vei tilbake.

Tilbake til Kristus.
Tilbake til Ånden.
Tilbake til samvittigheten.
Tilbake til lov over makt.
Tilbake til familien.
Tilbake til den indre friheten.
Tilbake til kallet.
Tilbake til det som gjorde Europa sterkt i utgangspunktet.

Ikke tilbake som museum.
Ikke tilbake som kostyme.
Men tilbake i ånd.

For det er der livet begynner igjen.

Min takk

Så dette er min takk.

Takk til Gud, som leder liv på måter vi ikke forstår før lenge etterpå.
Takk for innsiktene.
Takk for Wien.
Takk for slektene, linjene, sporene og sammenhengene.
Takk for arbeidet.
Takk for min kone.
Og fremfor alt: takk til Den Hellige Ånd, som fortsatt virker, fortsatt leder, fortsatt åpner, fortsatt minner om Kristus, og fortsatt gjør mennesker levende.

For Jesus lever.

Alle mennesker burde få oppleve slike «One Moments in Time» hvor de kan forstå de kan bli og være «større enn seg selv» (som Adam, under forbannelsen, som verden har skapt dem, ved massiv hjernevask), som jeg har vært heldig å oppleve mange ganger gjennom livet, det er Kristus gjenfødelsens mirakel hver gang det skjer. En bryter ut av Adams forbannelse, fra massebevisst pattedyr, til å bli gjenfødt til den Ånden en var skapt av og med, seg selv. Egentlig er dette en fortløpende prosess, ikke et engangstilfelle. Det kan skje gradvis.

Når jeg ser tilbake på livet, så ser jeg klart disse vardene og ledesteinene i livet, ikke drøm om å søke rikdom og berømmelse, uvesentlig, vi får hva vi trenger for å gjøre en jobb, mer trenges ikke, for spesielt var det den varden hvor jeg som plutokratisk anlagt sjøkaptein når alt gikk galt på den veien måtte bryte sammen og tilstå, «din drøm, din vilje Gud, ikke min, gjør meg til et redskap for din vilje og drøm«. Det endret hele verden for meg.

Den aller viktigste friheten vi kan begjære er den åndelige og mentale FRIHET, som Kristus tilbyr (John 8:31-36). Har vi den vil samfunnene reflektere den etter hvert, og vice versa.

Og den som banker på, skal det lukkes opp for (Matt 7:7-11).

Whitney Houston-One Moment In Time (lyrics)