Dommeres manglende uavhengighet av Staten må straffes

Bør dommere straffes for å ikke følge lovverket og rettspraksis, at de tror de er så høyt hevet over loven at det kan følge sine magefølelser ? Bibelen taler om slikt hovmod skal alltid stå for fall.

Dømmer dommere i kollegialitet med sin stand under seg, har vi borgerne ingen ankeinstans. Da har vi bare det juridiske miljø som en mafia skapt seg en gjensidig berikende pengemaskin, hvor det praktiseres stolleken «jeg hjelper deg denne gang, og du meg neste gang«.

Slik stemmer dommerne i Høyesterett når staten er involvert
https://rett24.no/articles/slik-stemmer-dommerne-i-hoyesterett-nar-staten-er-involvert

Dommere må fratas mulighetene til å dømme på troverdighet, idet forskning viser at verken dommere, etterforskere eller psykiatere skårer bedre enn på sjansenivå når det gjeldet å vurdere troverdighet! (Magnussen & Stridbeck, 2001). Dommere vil identifisere seg med de som er like mye kjeltringer og løgnere som seg selv, og vil se disse som «den gode parten».

Vedlegg 3-c 30868332 Troverdighetsvurdering og løgnavsløring

Vi skal se litt på hvordan disse tullingene som er så beruset på sin egen makt, at de tror de kan dømme hva som helst, at de kan være så kriminell de vil i tjeneste som dommere. Det er selvfølgelig ikke sant. Dømmer de ikke etter loven, så er de kriminell og kan straffes. Dømmer de konsekvent til fordel for sin abeidsgiver Staten, så er de ikke uavhengig, bare korrupt. Det er forøvrig merkelig at det er nettopp Skoghøy som er den MINST statsvennlige dommer i Høyesterett, som de vil bli kvitt;

«Uavsettelige dommere skal ikke ta politiske hensyn eller skjele til popularitet når de fatter sine beslutninger. De skal forholde seg til lov og rettsstatsprinsipper.»  – https://www.dagsavisen.no/debatt/leder/2022/12/27/prinsipper-ma-respekteres-saerlig-nar-det-er-ubehagelig/

Dommere skal ha lovhjemmel for alt de skal gjøre, og de skal sikre korrekt saksførsel (spesielt kontradiksjon). Egentlig trenger dommere ikke så mye hjerne… de skal bare sjekke at hva de dømmer er oppgitt i loven, er i henhold til loven. Er der ikke lovhjemmel, kan de ikke idømme noe. Egentlig er det når dommere begynner å tenke for mye problemene og uretten dannes. Deres jobb er slik, enkel, enhver idioot kan være dommer; HVIS <påstand> = <Sann> etter loven, DA er dom <slik>. Det er når de begynner å tolke lovene at alt skjærer seg for dem. Når de liksom begynner å tenke på egen hånd. De må fratas den mulighet.

Bryter de det så kan aktuelle straffeparagrafer være hensynsløshet, korrupsjon, tjenestefeil , maktovergrep, etc. Stortingets representanter har omdefinert seg selv til å arbeide for Statens interesser, og ikke borgerne, og etter at Stortinget fratok borgerne muligheten til å gå til privat straffesak, må nå alle anmelde dommeres overgrep til politiet, og tvinge dem til å forfølge sakene.

Her sier Riksadvokat til politiet Rundskriv nr. 3/2016 at det er Stortinget og ikke politiet som (fremdeles) bestemmer hva som er straffbart og ikke, og ikke politiet med hva de prioriteter og ikke.

«Det er lovgiver, og ikke påtalemyndigheten, som bestemmer hva som er straffbart.
Påtalemyndigheten skal derfor ikke bruke henleggelsesadgangen på en slik måte at enkelte typer
straffbare handlinger blir avkriminalisert. Som uttrykt i mål- og prioriteringsrundskriv fra
riksadvokaten: «Over tid må de tilgjengelige ressurser brukes slik at lovbrytere (og mulige
lovbrytere) får forståelsen av at intet kriminalitetsområde er politiet fremmed.»

Beviskravet, hvordan bevis skal behandles av retten er ikke i noen lov, det er en rettspraksis av kutyme, sannsynliggjøring er ren matematikk;

«Høyesterett tok utgangspunkt i de «alminnelige domstolskapte beviskravreglene» og sa at «[d]et alminnelige utgangspunktet i sivile saker er at domstolene skal bygge på det faktum som anses mest sannsynlig […]»

(39) «I forarbeidene […] fremheves det at kvalifisert sannsynlighet kan bli krevd ut fra hensynet til bevissikring. Tvistemålsutvalget mente altså at det å fravike utgangspunktet om at det mest sannsynlige faktumet skal legges til grunn, krever en særlig begrunnelse».223″

(39) «Siste setning oppstiller et krav om særlig begrunnelse for å fravike de alminnelige utgangspunktene for sannsynlighetskravet.» –

HR-2016-2579-A (Selvmord).

Sivilsak er > 50% sannsynlighet, straffesak er 100 % … prinsippet det samme.

Sannsynlighetsberegningene skal gjøres etter prinsippene i denne boken. Matematisk konsept, skal ikke gjøres etter kvinnelige dommeres intuisjoner og mannlige dommeres magefølelser;

Erling Eide: Bevisvurdering usikkerhet og sannsynlighet
https://www.haugenbok.no/pensum-og-fagboker/jus/bevisvurdering/9788202443047

Uavhengige dommere

Hvis dere leser om domstolenes uavhengighet, så kan dere få den misforståtte oppfatning at de er uavhengig av alle, slik at de kan gjøre akkurat hva de vil mot hvem de3 vil. Liksom at dommere skal kunne henrette hvem de vil og gjøre urett mot alle de ikke liker, uten konsekvenser. Nå vil de ha sin uavhengighet inn i grunnloven.

Republisering; Slik stemmer dommerne i Høyesterett når staten er involvert
https://rett24.no/articles/slik-stemmer-dommerne-i-hoyesterett-nar-staten-er-involvert-republisering

Men legg merke til at det er uavhengighet til de andre statsmaktene som skal sikres, som er formålet med uavhengigheten, se begrunnelsen her:

https://juridika.no/innsikt/vil-ha-uavhengige-domstoler-inn-i-grunnloven

Så med det menes at de skal beskyttes fra å bli straffet for å handle imot Statens interesser. De skal IKKE være beskyttet i sin uavhengighet mot å gjøre urett mot borgernes intresser, for de er der nemlig akkurat av den årsak, at de skal sikre borgernes interesser ovenfor Statens interesser, selv om rettspraksis viser det motsatte; at de er i seng med fienden. De beskytter Staten og holder med staten i 80 % av sakene. Ikke fordi Staten har rett i sin argunentasjon har jeg funnet ut, men fordi de anser seg å ha samme arbeidsgiver, og de dømmer til fordel for sin arbeidsgiver. Dommere har ikke stillingsvern for å være statstro, tvertimot, men for at de i dommene mot Staten ivaretar borgeren, slik at de ikke skal være redd for å bli oppsagt ved å dømme mot sin arbeidsgiver. Hvis ikke har ikke borgeren bruk for dem. Hvis ikke har de heller ikke bruk for stillingsvern.

De er altså ikke uavhengige.

– En stor feil ved rettssystemet, er at domstolen ofte dømmer ut ifra hva de tror er rett, og ikke ut ifra hva bevisene forteller. Hvis man ønsker å dømme uten bevis, så skriver domstolen gjerne at «ut ifra en samlet vurdering», sier Sjødin

…. politiet hadde fjernet 24 ringpermer med vitneavhør av personer som ikke hadde sett noen ting. Vitner som hadde gått på den samme strekningen i det samme tidsrommet som Birgitte Tengs».

https://www.nettavisen.no/nyheter/stjerneadvokaten-69-har-ingen-planer-om-a-pensjonere-seg-kona-hadde-sikkert-satt-pris-pa-a-se-meg-mer/s/5-95-816658

Side 16 : «For at dommerens kunnskap kan inngå i avgjørelsesgrunnlaget og brukes i bevisvurderingen, er det en forutsetning at hun har en nødvendig «ramme» som gjør henne i stand til å foreta en bevisvurdering. For eksempel trenger dommeren grunnleggende lese- og skriveferdigheter og grunnleggende kunnskaper om hvordan verden henger sammen.53»

Side 17 : «Regelen om hvilke bevis retten kan ta i betraktning i bevisvurderingen, fremgår av tvisteloven § 21-2 (2) 1. punktum. Bestemmelsen sier at retten bare kan ta i betraktning opplysninger som fremgår av det som skal være grunnlaget for avgjørelsen (avgjørelsesgrunnlaget). Reglene om grunnlaget for avgjørelsen fremgår av tvisteloven § 11-1 (1) og (2).»

Side 17 : «Det følger av § 11-1 (1) at «[a]vgjørelser etter hovedforhandling, ankeforhandling, sluttbehandling i småkravprosess og § 9-5 fjerde ledd58 treffes på grunnlag av behandlingen i rettsmøte». Skriftlige redegjørelser kan bare tas i betraktning hvis det er «bestemt i loven».59 At det er «behandlingen i rettsmøte» avgjørelsen treffes på «grunnlag av», innebærer at det er partsinnleggene og partenes bevisføring retten kan ta i betraktning (hovedforhandlingen). Tvisteloven § 11-1 (2) sier at i «[a]ndre avgjørelser» enn de som treffes etter § 11-1 (1), er det «sakens dokumenter og behandlingen i rettsmøter» som inngår i grunnlaget for avgjørelsen.60″

Side 18 : «Regelen i § 21-2 (2), jf. §§ 11-1 (1) og (2) må imidlertid leses i sammenheng med § 21-2 (3) 1. punktum. Ifølge denne bestemmelsen kan dommeren i bevisvurderingen «uten at det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde». Selv om det ikke følger av ordlyden i § 21-2 (3) 1. punktum, regulerer bestemmelsen òg hvilke erfaringssetninger retten kan trekke inn i bevisvurderingen.»

Side 19 : «At saksbehandlingen skal være kontradiktorisk innebærer at partene skal ha mulighet til å ta til motmæle. Partene skal kunne uttale seg om opplysninger som angår sakens faktiske side, enten disse kommer fra motparten, dommeren eller andre.71 Kontradiksjonskravet er innfortolket i Grunnloven § 95 1. ledd 2. punktum og menneskerettskonvensjonen artikkel 6 nr. 1 1. punktum, jf. menneskerettsloven § 2 nr. sine krav om en rettferdig rettergang.72»

Side 20 : «Med kontradiksjon mellom retten og partene, mener jeg at partene skal få mulighet til å uttale seg om den kunnskapen retten trekker inn i saken. I tvisteloven kommer denne siden av kontradiksjonskravet til uttrykk i bl.a. § 9-6 (1) som sier at «[p]artene skal gis adgang til å uttale seg om forhold av betydning for avgjørelser om saksbehandlingen», og § 11-1 (3) 1. punktum som sier at «[r]etten kan ikke bygge avgjørelsen på et faktisk grunnlag partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om». Bestemmelsene sikrer imidlertid ikke noe generelt krav til kontradiksjon mellom retten og partene. Det er § 21-2 (3) 2. punktum som først og fremst sikrer kontradiksjon om dommerens private kunnskap. Ifølge bestemmelsen, skal all kunnskap retten trekker inn i saken etter § 21-2 (3) 1. punktum underlegges kontradiksjon hvis kunnskapen «kan være usikker eller omtvistet».76»

Side 20 : «Det er to hensyn som begrunner hvorfor det skal være kontradiksjon om dommerens private kunnskap, og som også begrunner et krav til kontradiksjon mer generelt. For det første kan kontradiksjon bidra til å sikre materielt riktige avgjørelser.77 Svakheter og uriktigheter ved dommerens private kunnskap kan avdekkes eller påpekes av partene. For det andre kan kontradiksjon bidra til at saksbehandlingen blir tillitsfull. Kontradiksjon sikrer at partene blir hørt og kan påvirke dommerens bruk av hennes private kunnskap. Slik kan partene og allmennheten få tillit til domstolens avgjørelser.78 Hensynene omtales nærmere i punkt 3.2 og 3.3.»

Side 78 : «Slik § 21-2 (3) 2. punktum er bygget opp, skal ikke dommerens private kunnskap om en erfaringssetning alltid underlegges kontradiksjon – det er bare dersom den «kan være usikker». På denne bakgrunn er det naturlig å tolke bestemmelsen slik at formålet er å sikre kontradiksjon hvis det er behov for det.309 Kontradiksjon mellom retten og partene er begrunnet ut fra målsettingene om en materielt riktig avgjørelse og en tillitsfull saksbehandling, se punkt 2.5.»

Side 80 : «Ifølge tvisteloven § 21-2 (3) 2. punktum er det bare erfaringssetningens sikkerhetsgrad som er av betydning ved vurderingen av om erfaringssetningen skal underlegges kontradiksjon.»

Side 84 : «Det er nærliggende å tolke forarbeidene slik at dommeren i utgangspunktet bare skal tilføre saken spesialkunnskap dersom hun er fagkyndig meddommer, og at forsvarlighets-betraktninger tilsier at spesialkunnskap ellers skal fremgå av bevisførselen. Et tilsvarende synspunkt ble trukket frem i høyesterettspraksis etter tvistemålsloven. På dette punktet må det antas at rettstilstanden ikke er endret. Rettskilder etter tvistemålsloven er derfor relevant ved klarleggingen av rettstilstanden etter tvisteloven.322»

Side 86 : «Siden tvistelovens system er at spesialkunnskap normalt skal fremgå av bevisførselen av hensyn til kontradiksjon, må det være relevant å se hen til om erfaringssetningen er spesiell ved spørsmålet om den må underlegges kontradiksjon etter § 21-2 (3) 2. punktum.326″

Side 86 : «Siden lovens utgangspunkt er at dommeren ikke skal trekke spesialkunnskap inn i saken med mindre hun er fagkyndig meddommer, må partene kunne innrette seg på at en dommer som ikke er fagkyndig meddommer heller ikke bruker spesialkunnskap. Bruker dommeren likevel spesialkunnskap, kan det komme som en overraskelse på partene som i så fall bør få uttale seg.»

Side 87 : «Slik jeg ser det, gir rettskildene et nokså tydelig uttrykk for et ønske om kontradiksjon om spesialkunnskap som ikke bringes inn i saken av en fagkyndig meddommer.»

Side 88 : «I sivilprosessen er det en generell tanke om at dess mer belastende eller klanderverdig et bevistema er, dess viktigere er det å oppnå målsettingene om en materielt riktig avgjørelse og at partene får tillit til avgjørelsen. Et eksempel på denne tanken finnes i bevisretten. Her kan beviskravet heves hvis bevistemaet omhandler et særlig belastende eller klanderverdig faktisk forhold.333»

Side 89 : «For det første må erfaringssetningens sikkerhetsgrad stå sentralt i vurderingen. Dette følger uttrykkelig av § 21-2 (3) 2. punktum. () Hvis det er klart at erfaringssetningen «kan være usikker» i lovens forstand, skal den underlegges kontradiksjon.»

Side 89 : «Den andre retningslinjen er om erfaringssetningen kan klassifiseres som en «spesiell» erfaringssetning i tvistelovens forstand. Rettskildene gir et tydelig uttrykk for at spesialkunnskap normalt skal fremgå av bevisførselen av hensyn til kontradiksjon, og at dommeren bare skal bruke spesialkunnskap hvis hun er fagkyndig meddommer.»

Side 93 : «Konklusjonen må være at den fagkyndige meddommerens bruk av erfaringssetninger stilles overfor samme krav som andre dommere, jf. § 21-2 (3) 2. punktum.»

 

Side 94 : «Ett av de sentrale spørsmål i avhandlingens første hovedtema, som er analysert i kapittel 4, var når dommerens private kunnskap kunne trekkes inn med funksjon som et bevis. Dommeren kan bare gjøre dette om kunnskapen utgjør «vitterlige kjensgjerninger», og den rettsdogmatiske analysen viste at det skal en del til før en opplysning kan sies å være en vitterlig kjensgjerning. Dommeren har følgelig lite spillerom for å bruke privat kunnskap som et bevis i saken. I punkt 3.6 tok jeg det standpunktet at det også bør være slik i lys av sivilprosessens målsettinger. Det er imidlertid ikke sikkert dommeren klarer å sjalte ut opplysninger om saksforholdet hun mener å vite sikkert, selv om hun rettslig sett er avskåret fra å bruke kunnskapen.347″

Side 95 : «Det at dommeren kan anvende erfaringssetninger i bevisvurderingen, betyr imidlertid ikke at hun kan gjøre dette helt fritt – det kan gjelde et krav til kontradiksjon.»

JUS397-Dommerens-private-kunnskap-og-rettens-faktumfastsetting-i-sivile-saker

.

Dårlig begrunnelse

Det er stor forskjell mellom en godt og dårlig skrevet dom. Noen dommere skriver uklart for å skjule feil. Men dårlig og magelfull begrunnelse er saksbehandlingsfeil, og kan ankes.

https://forskning.no/uit-norges-arktiske-universitet-partner-juridiske-fag/dommere-kan-kamuflere-feil-i-en-ullen-dom/393479

 

Alt hva gudløse gjør er uvakkert og urett. Har de ikke «rette ånden» så har de den ikke, som dokumentert her.

Everything you do is beautiful

Spread the love - Sharing is caring