Khazarene, verdens falske jøder

Poland the “new Khazaria” to roughly a half million displaced Khazars.
Poland the “new Khazaria” to roughly a half million displaced Khazars.

Historisk dokumentasjon på at de fleste jøder i dag faktisk ikke er jøder. Er alle jøder i Israel (og verden) virkelig jøder?

Av John L. Bray

Egentlig er det meningsløst å omtale jødene i dag som Guds utvalgte folk når de til de grader er utvannet ved inngifte og assimilert i andre folkeslag. Som Encyclopædia Britannica sier: «Det eksisterer ingen jødisk rase»: «Antropolgiske undersøkelser av de fysiske trekkene, avslører at det – i motsetning til den vanlige oppfatning – ikke eksisterer noen jødisk rase som sådan» (l973-utg., bd. 12, s. 1054). Av denne grunn, og ikke minst andre grunner, er det meningsløst å snakke om jødenes gjenkomst til Palestina i dag som en oppfyllelse av bibelske profetier.

Engang var en slik tolkning rimelig – den gang da profetiene først ble uttalt, dvs. før og under fangenskapet i Babylon etc., da jødene ikke bare befant seg i Babylon, men også andre steder i verden. I dag er imidlertid situasjonen en helt annen. Som profetert vendte jødene tilbake fra Babylon og andre steder, men i dag er jødene, i likhet med alle andre amerikanere, en blanding av hummer og kanari !

Hvor mange bibelgranskere som dogmatisk omtaler dagens jøder som Guds utvalgte folk, har virkelig studert opprinnelsen til de fleste jøder i verden idag. En slik gransking kunne kanskje rette opp noe av det som blir forkynt i dag. Det er ikke forhastede uttalelser jeg kommer med, men det jeg har å si, er jeg kommet fram til etter å ha gått emnet nærmere etter i sømmene ut fra de kilder jeg har til rådighet. Og jo mer man undersøker, desto mer finner man! Men det er ikke dermed sagt at du finner det meste av disse opplysningene i dagens aviser, eller i bøker og skrifter utgitt av mange religiøse kirkesamfunn. Årsakene til dette vil etter hvert bli ganske åpenbare. La oss se på noen fakta:

Av de vel fire millioner jøder som i dag bor i staten Israel, «…er det ca. 47% som er født der, men deres foreldre kom fra mer enn hundre forskjellige land, og snakket 85 forskjellige språk eller dialekter. De to største grupperingene er europeiske eller vestlige Ashkenazi-jøder, som utgjør ca. 31 % av den jødiske befolkning, og asiatiske og nordafrikanske Sefardi-jøder, som utgjør ca. 28%» (Funk & Wagnal! ‘s New Encyclopedia, 1979-utgave, bd. 14, s. 10).

– Sefardi-iøder

«Sefardi» betyr «Spania» på hebraisk. Da Inkvisisjonen fant sted i Spania, flyktet de spanske jødene til mange land. De kom egentlig fra «Diasporaen», de jødiske samfunn som ble spredt over Europa, Asia og Afrika etter det babylonske fangenskapet i det sjette århundre f.Kr. (Samme, bd. 7, s. 475.)

Fra l 860-årene ble uttrykkene «hebreer» og «israelitt» brukt om mennesker av jødisk rase eller tro. I dag brukes vesentlig uttrykket «jøder».

– Ashkenazi-jøder

Det kan være av interesse å se på noen fakta i forbindelse med de jøder rundt omkring i verden som kalles Ashkenazi-jøder. De utgjør det store flertall av jøder i verden i dag.
«The Jewish Encyclopedia» (bind 2), sier følgende: «Ashkenaz – et folk som via Gomer spores tilbake til Jafet, Noas tredje sønn» (l Mos 10,3; l Krøn 1,6).
I Det gamle testamente (l Mos 10,3) blir Ashkenaz omtalt som Gomers første sønn, og Gomer er på sin side (1 Mos. 10,2) omtalt som Jafets første sønn.

Glem ikke at de ekte israelitter av blodet nedstammer fra Sem, ikke fra Jafet.
«Encyclopedia Americana» sier at ashkenaziene «. . .de jøder hvis forfedre levde I de germanske land. Dette er avledet av Ashk`naz, det tradisjonelle navnet på Tyskland. I løpet av middelalderen, og etter denne, spredte Ashkenazi –jødene seg overhele Europa, unntatt middelhavslandene. Herfra emigrerte de over havet, samtidig som de beholdt språket sitt, Yiddish. De produserte en omfattende religiøs og sekulær litterær arv på Yiddish, en tysk dialekt fra middelalderen som var oppspedd med noe hebraisk. . . .Det var blant Ashkenazi-jødene at den politiske sionisme oppsto, noe som til slutt førte til opprettelsen av staten Israel.»

Jeg har forstått det slik at [tidligere] statsminister i Israel, Menachem Begin, er en europeisk jøde, en Ashkenazijøde fra Polen.

Hvem er da disse Ashkenazi-jødene, og hvor kom de fra? Hvem er deres stamfar? Er Ashkenazi-jødene etterkommere av Jafet, Gomer, Ashkenaz og Det Kaukasiske folk, i motsetning til Sefardi-jødene, som er etterkommere av Sem, Abraham, Isak og Jakob? I det 12. århundre e.Kr. utgjorde Ashkenazi-jødene bare ca. 6,7% av alle jøder, mens de i 1965 utgjorde 11 millioner, eller ca. 86% av alle jødene i verden. Tenk over hva dette egentlig betyr!

– Ashkenazi-jøder og khazarer

I«Encylopedia Britannica» (1973 utg., bd. 13, s. 328330) finner vi en historisk oversikt over riket til et folk Som ble kalt Khazarene. Vi finner dem i det 6. århundre e.Kr., og i det 8. århundre nådde de sitt høydepunkt som en nasjon. De var en del av Det Vesttyrkiske rike, men eksisterte tidligere under et annet navn. De hadde sin utbredelse nord for Kaukasus-fjellene, med Kaukasene som den sydlige grense for deres utbredelse.

I 1016 gikk den bysantinske keiser i forbund med russerne for å angripe dem, og deretter ble riket deres underlagt Bysants [Det østromerske rike ].

Religionen til khazarene omfattet kristendom, Islam, jødedom og noe hedenskap. Men rundt år 740 e.Kr. ble Khazarenes konge, Bulan, omvendt til jødedommen. «Encyclopædia Britannica» forteller følgende om denne hendelsen: «Dette faktum er i seg selv. . . både udiskutabelt og uten sidestykke i historien til det sentrale Euro-Asia.» Og videre: «Omvendelsen av khazarene hadde en betydelig og varig virkning på den vestlige verden» (s. 329, utheveiser tilføyd).

Dette var ikke første gang hedninger ble jøder, for vi har lest at det samme hadde skjedd tidligere. Det var i Persia under kong Ahasverus, da mesteparten av Israel befant seg der. De var blitt forfulgt, men du husker sikkert at på grunn av dronning Ester, utstedte kongen et dekret som annullerte Hamans tidligere dekreter eller bannbuller mot jødene, og ga jødene rett til å forsvare seg. Så kan vi lese: «Og mange av folkene i landet ga seg ut for å være jøder» (ble jøder, engelsk bibel)(Ester 8,17).

«Encyclopedia Americana» (bd. 16, s. 391) forteller at Khazarene «var et folkeslag, trolig av finsk-ugrisk rase, som levde rundt Det kaspiske hav og forgreiningene av Kaukasus-fjellene fra ca. 190- 1100 e.Kr. . . .Khazarene var tolerante overfor alle religioner. Mange av dem adopterte den jødiske tro fra jøder som flyktet fra forfølgelsen i Konstantinopel på 700-tallet. Jødene i det moderne Russland kan ha en viss mengde Khazarblod i seg.»

Mange av dagens jøder i Palestina kom fra Russland. Det var interessant å lese nylig at det er få – hvis det i det hele tatt er noen – russisk-talende arabere i araberlandene. Men i Israel er det 250 000 russiske jøder som snakker flytende russisk.

«Funk & Wagnall’s New Encyclopedia» (1971 utgave, bd. 14, s. 386) forteller følgende: «Ved høyden av sin makt, i det 9. århundre, hersket khazarene over Russland vest for elven Dniepr og nord for midtløpet av elven Volga. I det 7. århundre omvendte deres Khakan, eller hersker, seg til jødedommen, og deretter omvendte en stor del av befolkningen seg til jødedommen. Men så tok Khazarriket slutt, og etter en rekke kriger ble de beseiret og assimilert av russerne».

Etter at riket deres gikk til grunne, vandret Khazarene inn i Østeuropa, hovedsakelig Russland og Polen, der den største konsentrasjon av jøder befant seg på et langt senere tidspunkt. Enkelte historikere er av den oppfatning at størstedelen av verdens jøder i dag er av Khazar opprinnelse i stedet for semittisk opprinnelse. Hvis dette er riktig betyr det ganske enkelt at størsteparten av verdens jøder i dag, og dette innbefatter minst en tredjedel av dem som lever i staten Israel, stammer fra hedningene i Kaukasus-området i stedet for fra Israelittene av Abrahams ætt!

Da jeg i september 1982 var i Israel for annen gang, ble jeg i stand til å skaffe videre informasjon om Khazar-jødene. I et bibliotek i Jerusalem fant jeg et verk, «Encyclopedia Judaica Jerusalem» (Keter Publ. House, Ltd., Jerusalem, 1971). Dette leksikonet er «ikke for salg i USA, Canada og Latin-Amerika», som det står foran i hvert bind. Kanskje dette gir saken litt tyngde.

I dette leksikonet leste jeg at det i det 6. århundre fantes et nomadefolk som var kjent som Khazarene, og som trolig tilhørte Det vest-tyrkiske rike. Antakelig tilhørte de på et tidligere tidspunkt Hunner-riket. De ble kalt tyrkere og hunnere. Antakelig oppsto dette Stammefolket da bulgarenes hersker i Det vestkaukasiske område døde, og fire av sønnene hans vandret så langt Vest som til elven Donau. Som en gryende «nasjon» tok de området i besittelse så langt som til Svartehavet. En av brødrene krysset Donau og beseiret det som i dag utgjør Bulgaria. Deres fremrykk mot Svartehavet og Krimhalvøya brakte dem i kontakt med gresk kultur og politikk.

På 700-tallet bredte de seg videre Vestover mot Kiev og de slaviske landområdene. Gjennom flere tiår forsvarte Khazarene seg med hell mot araberne. Dette gir en pekepinn om hvor sterkt riket deres var.

– Khazarenes omvendelse.

Khazarenes omvendelse til jødedommen i år 740 blir beskrevet av Khazarenes konge Yosef i det 10. århundre. Dette gjør han i et brev til en ledende person i Spania ved navn Hisdai (Hisdai ben Shapruth). Hisdai hadde blant annet stilt følgende spørsmål: «Finnes det et jødisk kongerike noe sted på jorden? Hvordan kom jødene til Khazaria? Hvordan skjedde Khazarenes omvendelse?» Kong Yosefs svar dreide seg om Khazarenes tidlige historie, og han gir deretter en lang beskrivelse av omvendelsen til jødedommen under kong Bulan. Bulan hadde en drøm, som han gjenga i sin alminnelighet. Fra krigsbyttet etter krigene mot araberne syd for Kaukasus, ble det bygd og innviet et tempel etter den bibelske modell. Deretter fant det sted en debatt mellom representantene for jødedommen, kristendommen og Islam. Etter denne debatten tok kong Bulan og de ledende Khazarer imot Israels religion. Senere ble det bygd synagoger og skoler. Khazarene ble gjort kjent med Torah, Misnah og Talmud, og religionssystemet til den rabbinske jødedommen ble introdusert. Ifølge «EncycIopedia Judaica» (USA-utgave), uttrykte Hisdai takknemlighet «over at Gud i sin nåde hadde bevart levningen av den jødiske rase» (bd.4, s. 3).

Denne korrespondansen til Khazarkongen Yosef finnes i biblioteket til «Kristi Kirke» i Oxford, England. I mitt eget bibliotek har jeg en bok med tittelen «The Jew in the Medieval World – A Source Book: 315-1791 ». Det er en skoleutgave som er utgitt av McClelland and Stewart, Ltd., Canada, 9. utgave, s. 1979.

På sidene 227-232 finnes et avsnitt med tittelen «The Medieval Jewish Kingdom of the Chazars, 740-1259». I denne boken gjengir forfatteren, Jacob R. Marcus, som selv er jøde, utdrag fra disse brevene til kong Yosef og Hisdai. I sitt brev skriver kong Yosef følgende: «Du skal vite at vi nedstammer fra Jafet, gjennom hans sønn Togarma.» Han sier videre: «I ættetavlene til mine forfedre har jeg funnet at Togarma hadde ti sønner. Jeg selv nedstammer fra den syvende sønn, Khazar.» Her ser vi at Khazar-jødene sporer sin opprinnelse tilbake til Togarrna, Gomers sønn, sønn av Jafet, sønn av Noa (se l Mos 10,1-4). Jacob R. Marcus sier i sin bok at «I jødisk litteratur er Togarma stamfaren til alle tyrkerne.» Videre sier han at «Khazarene, som var kjent allerede fra det annet århundre, dominerte den sydlige del av Russland i tidlig middelalder.»

Videre sier Marcus: «Margolis og Marx’ verk: Det jødiske folks historie, er det beste ettbindsverk på noe språk om jødenes historie. Det er egentlig et leksikalt referanseverk, som er ytterst nøyaktigkorrekt.» Jeg har også dette vedtaket i min besittelse og på side 308-312 gir forfatterne en biografi over Hisdai, som krev det nevnte brev til Khazarkongen Yosef i et forsøk på å lære mer om dette jødiske kongeriket i øst, og de forteller om begivenhetene i forbindelse med dette spørsmålet om «Khazar-jødene». Denne boken sier også at khazarenes «hoved-etterkommere» var «av den hvite rase, mens språket og styreformen deres var mer på linje med hunnere og tyrkere» (Max L. Margolis og Alexander Marx: A History of the Jewish People, s. 525. Athenium Pub., 9. utg., 1980.)

Av nabolandene var khazarene kjent som jøder. Det ble sagt at ingen kunne inneha et «khaqanate» (deres høvding, som sto høyere enn kongen selv, ble kalt «khaqan») hvis han ikke var jøde.
I det 10. århundre ble khazarene gjentatte ganger overfalt av russerne, og etter 965 ble ikke lenger Khazarene omtalt så mye som et selvstendig folkeslag. Etter det Il. århundre eksisterte ikke lenger riket deres.

– Khazarenes vandringer

Etter at Khazarriket var falt, skjedde følgende: «I middelalderen var nærværet til de jødiske gruppene og innflytelsen til jødisk tankegang i østeuropa betydelig. Som nevnt, hadde slike grupper vandret til Sentral-Europa fra øst, eller blitt omtalt som Khazarer. Dette gjør det umulig å se bort fra muligheten for at de stammet fra det tidligere Khazarriket» (Encyclopedia Judaica, bd. 10, s. 952). Les denne uttalelsen en gang til!

I det 12. århundre bodde det Khazarer i Konstantinopel og Alexandria, og disse ble oppfordret til å slå seg ned i Ungarn. De kom også til Kiev i Ukraina. I 1309 fikk katolikker i Ungarn forbud mot å gifte seg med Khazarer. Det blir nevnt andre områder disse gruppene slo seg ned, eksempelvis Krimhalvøya, Polen og andre steder. «Det ser ut til å være et betydelig bevismateriale som bekrefter at Khazarenes etterkommere befinner seg i Europa» (samme, s. 953).

I de eldste russiske lovbøker finner man skrifter fra Bibelen og Talmud som går helt tilbake til Khazarenes tid. Det blir pekt på at de elementer fra Bibelens og Talmuds lovverk man finner i disse russiske lovbøkene ikke skyldes kontakt med katolikkene i vest, men med jødiske Khazarer.

I Encyclopedia Judaica Jerusalem var det også flere sider om «Ashkenaz».
«Ashkenaz» ble definert som et folkeslag og et rike som grenset til Armenia og øvre del av Eufrat, og som står nevnt i l Mos 10,3 og l Krøn 1,6 som etterkommere etter Gomer. Det finnes også en henvisning i Jer 51,27. Det ble påpekt at i rabbinsk middelalder-litteratur, ble navnet brukt for «Tyskland».

«Ashkenaz» var navnet på den jødiske befolkning i Nordvest-Europa, ved bredden av Rhinen. Uttrykket omfattet til slutt Tyskland, tysk jødedom, tyske jøder og deres etterkommere. Jødiske bosettinger i Nord-Frankrike og Tyskland spredte seg videre til Polen/Litauen, og til slutt til jødiske bosetting er rundt omkring i verden.

Uttrykket «Askenaz» blir brukt for å skille disse fra «Sepharad», som hovedsakelig dreier seg om.. spanske jøder. «Ashkenaz» er en aksentuert, hebraisk form for «Tyskland». Serardiene var derimot etterkommerne etter jøder som ble kastet ut fra Spania og Portugal, og som bosatte seg i andre områder. Befalingen om å kaste ut jødene fra Spania ble undertegnet samme år som Columbus. satte seil for Amerika – 1492. De vandret da til Syd-Frankrike, Italia, Nord-Afrika, Tyrkia, Lilleasia, Holland, England, Nord og Syd-Amerika, Tyskland, Danmark, 0sterrike og Ungarn.

I det 15. og 16. århundre ble sentret for Ashkenazi-jødenes befolkningsområde flyttet fra Vest- til Østeuropa, hovedsakelig i Bøhmen, Moravia, Polen og Litauen. I de slaviske landene snakket disse jødene det jødisk tyske språk Yiddish – et karakteristisk kjennetegn.

Fra det 17. århundre avtok Sefardi-jødene i antall, mens Ashkenazi-jødene økte. Ashkenaziene spredte seg gjennom Vesteuropa, og også over Atlanteren. Ved slutten av det 19. århundre, hovedsakelig på grunn av forfølgelse i Russland, fant det sted det en massiv utvandring fra Østeuropa. Før 2.verdenskrig utgjorde Ashkenazi-jødene 90% av den samlede jødiske befolkning over hele verden. I dag er det bare rundt en halv million Sefardi-jøder tilbake. Dette betyr at det store flertall av de resterende 13 1/2 million jøder er Ashkenazi-jøder.

I staten Israel har disse to jødiske grupperingene fremdeles sine adskilte kjennetegn både når det gjelder innstiftelser og religiøse øvelser.

Selv om Encyclopedia Judaica Jerusalem ikke kommer inn på dette, skal man legge merke til at Khazarenes skrevne historie slutter i det 12. århundre, og ikke lenge etter finner vi begynnelsen til Ashkenazi-jødenes historie – også i Sentral-Europa.

Det som skjedde i denne mellomperioden er kanskje et følsomt emne for mange av «jødene» i dag, spesielt for dem som mener at de er Guds utvalgte folkerase hvis lovende framtid er gjenopprettelsen i Palestina og opprettelsen av et kongerike som skal herske over hele verden. Det som historien forteller, er også en utfordring til overnidkjære kristne som promoterer den sionist/politiske stat på grunnlag av bibelske profetier.

Graetz, hvis historiske verk om jødene er blitt anerkjent som et av standardverkene, forteller også om Khazarenes omvendelse til jødedommen, og om deres påstander (falske naturligvis) at de var en del av de tidligere ti stammene: «Det er mulig at omstendighetene rundt Khazarenes omvendelse til jødedommen er omspunnet av legender, men omvendelsen i seg selv er et faktum som er så ettertrykkelig bevist fra alle kanter at det ikke levnes tvil. I tillegg til Bulan, adopterte de ledende menn i hans kongerike – nesten fire tusen – den jødiske religion. Etter hvert banet den seg vei blant folket, slik at de fleste av innbyggerne i byene i Khazarriket til slutt var jøder. Over en tid var ikke jødene i andre land klar over at dette mektige kongerike hadde omvendt seg til jødedommen, og da svake rykter om dette til slutt nådde dem, var de av den oppfatning at Khazaria var befolket med etterkommerne til de tidligere ti stammene» (Graetz: History of the Jews. Jewish Publication Society, Philadelphia, Pa., 1902, kap. V, s. 140-141).

Max I. Dimont, forfatter av «Jews, God and History» (Simon and Schuster, Inc., 1962), uttaler at «Ashkenazi-jødenes historie dreier seg vesentlig om jødenes historie øst for Rhinen, fra det 15. århundre og utover» (s. 246).

Dimont kommer også inn på Khazarenes omvendelse til jødedommen, selv om boken hans bare vier et par sider (198-200) til Khazarene. Men han nevner den jødiske dikter Juda Halevi (født i Toledo, Spania i 1075), og at temaet for det store filosofiske diktet hans, Ha-Kuzari, var de hedenske Khazarer som omvendte seg til jødedommen. Han nevner at dette temaet «dreier seg om en fantastisk episode i jødisk historie, som ville blitt feid til side som rent oppspinn, hadde det ikke vært for at den var så godt dokumentert.» I Han nevner videre at da Khazarene ble beseiret i 969, ble territoriet deres innlemmet i det nyopprettede russiske rike, men han fører ikke historien deres videre enn til dem som ble spredt til Khazaria.

The Jewish Encyclopedia (USA-utgave), fører Khasarenes opprinnelse enda lenger tilbake i tiden enn til Jerusalem, slik utgaven av dette leksikonet gjør: «Moses av Korene refererer til Armenia og Liberia som blir invadert av «kazirene» i begynnelsen av det 3. århundre» (bd. 4, s. 1).

Og i Encyclopedia Judaica legger man også merke til en referanse til Armenia i forbindelse med Ashkenazi-jødene: «. . .at Ashkenaz blir nevnt blant kongerikene i nærheten av Armenia» (bd. 3, s. 718). Når man gransker disse to leksika, merker man seg at Ashkenaz, som «var et folkeslag og et land ved grensen til Armenia og den øvre del av Eufrat, og som blir nevnt i I Mos 10,3 og 1 Krøn 1,6 som en av Gomers etterkommere», blir assosiert med khazarene i Armenia. I tilfelle du ønsker å slå opp for å se, staver The Jewish Encyclopedia khazarer som «chazarer».

«Yakubi en arabisk historiker som virket i det 9. århundre, sporer Khazarenes opprinnelse tilbake til Jafet, Noas tredje sønn» (Arthur Koestler: The Thirteenth Tribe, s. 22).

I det første avsnittet i artikkelen om Khasarene, skriver The Jewish Encyclopedia følgende, og legg spesielt merke til den første setningen: «Et folkeslag av tyrkisk opprinnelse, hvis liv og historie er flettet inn i historien til jødene i Russland helt fra begynnelsen. Khasarenes kongedømme var fast grunnlagt i det meste av Syd-Russland lenge før det russiske monarki ble grunnlagt av Varangerne (855). Helt fra de første århundrene har det bodd jøder langs breddene av Svartehavet og Det kaspiske hav. Historisk bevismateriale viser at hjemlandet til khazarene lå i Uralområdet. Blant klassiske forfattere i middelalderen var Khazarene kjent som «chozarer», «khazirer», «akatzirer» og «akitirer»» (bd. 4, s. 1. UtI heveiser tilføyd).

Hva skjedde med disse Khazar-jøder fra det 12. århundre og utover? Hvordan fortsatte Ashkenazi-jødene der Khazarjødene slapp, og hvilken forbindelse er det?

Den 3. mars 1983 hørte jeg på nyhetene at Arthur Koestler var død, antakelig ved selv mord, etter langvarig sykdom (levkemi og Parkinson). Neste dag leste jeg i The International Herald Tribune at Eric Pace i New York Times hadde uttalt at Koestler var en «strålende person, en selvransakende tenker, et forbilde på en sentraleuropeisk intellektuell». Jeg hadde ganske nylig anskaffet et eksemplar av Arthur Koestlers bok The Thirteenth Tribe (Random House, 1976) til boksamling en min, etter først å ha lånt den på et bibliotek. I denne boken skriver Koestler om Khazar-jødene – et mer inngående studium av emnet enn jeg har sett noe annet sted. Koestler skriver bla.: «Det som diskuteres er skjebnen til de jødiske Khazarer etter at riket deres gikk til grunne i det 12. århundre. Når det gjelder dette problemet, er det sparsomt med kildemateriale, men det nevnes forskjellige Khazar-bosettinger i middelalderen på Krimhalvøya, i Ukraina, Ungarn, Polen og Litauen.

Det generelle bildet som dukker opp fra disse fragmentariske bitene av opplysning, er at det skjedde en utvandring av Khasarstammer og -samfunn til disse delene av Østeuropa, hovedsakelig Russland og Polen, der de største konsentrasjoner av jøder oppholdt seg ved innledningen til den moderne tidsalder. Dette har fått flere historikere til å trekke den slutning at en ikke ubetydelig del, kanskje størsteparten av de østlige jøder – og dermed også av verdens jøder kan være av Khazar-, og ikke av semittisk opprinnelse» (s. 15-16).

Koestlers bok er dokumentert med utrolige mengder kildemateriale. Ut fra denne boken, med alle dens sitater fra forskjellige historiske kilder, får vi vite at selv da Khazarene ble slått av russerne i 965, beholdt de sin uavhengighet og sin jødiske tro intakt helt fram til det 13. århundre. De begynte da å vandre inn i de slaviske landene, som i sin tur bidro til å bygge opp de store jødiske sentra i Østeuropa. De bosatte seg i Ungarn, og det ble grunnlagt Khazar-bosettinger i Ukraina og Syd-Russland. Enkelte ble tilbake på Krimhalvøya og i Kaukasus-området, der det fortsatt finnes jødiske grupper. 8000 «fjell-jøder» i det nordøstlige Kaukasus er Khazar-jøder. Men hovedmassen av Khazar-jødene vandret inn i Polen Litauen-området. Av en million jøder i verden i det 16. og 17. århundre, bodde de fleste i Polen, Litauen, Ungarn og på Balkan, og denne store befolkning av jøder fra øst, var spiren til de fleste av verdens jøder. Polske forskere er enige om at disse bosettingene i Polen og resten av 0steuropa ble grunnlagt av jøder fra Khazarriket og fra Russland.

Ifølge Koestler, har man tradisjonelt trodd at jødene fra Vesteuropa vandret til østeuropa, og dermed ga opphavet til det store antall jøder man senere fant der. Man skal imidlertid merke seg disse fakta, som Koestler nevner: Under den spanske inkvisisjon i slutten av det 15. århundre måtte de fleste Sefardijøder i Spania og Portugal flykte til England og Frankrike. Da de til slutt ble kastet ut fra England, hadde det aldri vært mer enn 2500 av dem der.

Når det gjelder Frankrike, har ingen fransk historiker noen gang hevdet at franske jøder emigrerte til Polen. De jødiske samfunnene i Rhinområdet i Tyskland var svært små, kanskje ikke flere enn i England. De ble nesten utryddet (eller begikk selvmord for å unngå utryddelse). Det er bare tradisjonen som sier at det skjedde en masseutvandring av tyske jøder til Polen, og på den tid kjente jødiske historikere svært lite til Khazarenes historie. De kunne derfor ikke forklare den «helt utrolige konsentrasjon av jøder i Østeuropa» hvis de ikke var kommet fra Tyskland. Koestler nevner at andre historiekilder ikke viser noen som helst utvandring fra Rhin-området til Polen. Det som ble tilbake av jøder i Vesteuropa ble videre sterkt redusert av Svartedauen i årene 1348-1350 både av selve pesten og ved å bli brent til døde fordi de ble anklaget for å ville spre pesten ved å forgifte vannkildene.

Poenget er: Mye av denne store konsentrasjon av jøder i Polen og Østeuropa må være av Khazar-opprinnelse, trolig med videre inngifte av jøder som allerede befant seg der.

Rundt 1648 begynte denne jødiske befolkning å vandre vestover, mot Ungarn, Bøhmen, Romania og Tyskland, og denne vandringen fortsatte i nesten tre århundrer fram til 2. verdenskrig, og «ble hovedutspringet til de eksisterende jødiske samfunn i Europa, USA og Israel.»

Disse korte, historiske utdragene som er nevnt, danner grunnlaget for en oppfatning noen historikere deler: at de fleste jøder i dag ikke er etterkommere etter Israel i det hele tatt, men er kaukasere av Khasar-opprinnelse. De er i dag kjent som Ashkenazi-jøder, fordi man tidligere trodde at de kom fra Tyskland, eller «Ashkenaz», som betyr «Tyskland» på hebraisk. De fleste forkynnere av bibelens profetier tar imidlertid ikke hensyn til disse fakta i det hele tatt, og har trolig heller ingen kjennskap til dem.

Omtrent alle jøder i verden bortsett fra en liten minoritet som er Sefardi-jøder, og omfatter derfor Khazar-jødene, uansett hvilken nasjonalitet de tilhører. Det er naturligvis umulig å oppgi hvor stor del av Ashkenazi-jødene som av Khazar-opprinnelse, men enkelte mener at de aller fleste er det.

Jeg sier ikke at absolutt alle Ashkenazi-jøder er etterkommere etter Khazar-jøder, men prøver å påpeke at enkelte mener muligheten er stor for at de aller fleste av dem er nettopp det ut fra den historiske bakgrunn jeg har nevnt.

Men for å si det mildt: poenget er at etterkommere etter Khazar jødene (jøder som ikke er jøder av blod/rase) omfattes av dagens Ashkenazi-jøder i verden i dag.

På hjemturen etter et besøk i Israel satt jeg ved siden av en jødisk mann på flyet. Han arbeidet ved instituttet for genetikk ved et større universitet i USA. Jeg stilte ham et spørsmål om hva han visste om Khazar jødene. Han svarte at han nylig hadde gjort en del undersøkelser og utgitt en rapport om emnet. Han fortalte meg at Khazarene var et folkeslag i nærheten av Russland som for lenge siden hadde omvendt seg til jødedommen og utvandret andre steder, og at de for en stor del ble del av Ashkenazi-jødene.

På den samme hjemturen fra Israel snakket jeg med en flyvert som hadde slike renskårne trekk. Jeg spurte ham om han var jøde. Han svarte bekreftende på det. Videre spurte jeg ham om han var en Sefardi-jøde, fordi han hadde spanske trekk. Til det svarte han nei, hans foreldre var kommet fra Latvia. Jeg spurte ham da om han var Khazar jøde. Han svarte bekreftende på det, og opplyste at Khazar-jødene var opphavet til dagens Ashkenazi-jøder, og at de egentlig ikke var jøder i det hele tatt. Han fortalte at han fremdeles var opptatt av å finne ut hvor han egentlig kom fra!

Robert Kirsch ved Los Angeles Times siterer professor AN. Poliak ved universitetet i Tel Aviv, der han skal ha uttalt at etterkommerne etter Khazaria.

Det som er virkelig interesant i Arthur Koestlers bok, er at det oppsto en messiansk Israel bevegelse i Khazaria i det 12. århundre. Denne bevegelsen tok sikte på å erobre Palestina med våpenmakt. Grunnleggeren av denne bevegelsen var en Khazar-jøde. «De hevdet at tiden var kommet da Gud ville samle Israel, Hans folk fra alle land til Jerusalem, Den hellige by.» Den sekskantede emnet. «Davidsstjerne» som man det israelske flagget, begynte å bli et nasjonalsymbol under det korstog som ble iverksatt av sønnen til den Khasar-jøden som staren stor startet bevegelsen 20 år tidlige.

På s. 280-281 i A History ofthe Jews av Solornon Grayzel (The Jewish Publication Society, 1947), nevnes Khazarene, og at deres historie har å gjøre med «spredningen av jødedommen i de dager

Dr. John Wilmot, som var pastor ved Highgate Road Chape! i London i årene 1924-1959, ga noen spesielle foredrag om profetiene. Dette var i Toronto, Canada. Disse foredragene ble senere utgitt i The Gospel Witness, Toronto. Senere ble de utgitt i bokform med tittelen Inspired Principles of Prophetic Interpretation. I kapitlet Prophecy and The Israeli State, uttaler Dr. Wilmot:

«Sionister over hele verden er overveiende av østeuropeisk opprinnelse. Disse Yiddish-talende «jøder» har ingen rasemessig tilknytning verken til Palestina eller oldtidens hebreere, men er av Khazar-opprinnelse».

Her er et sitat fra Jewish Encyclopedia (bd. 4, s. 1-12): «Khazarer: en ikke-semittisk, asiatisk, mongolsk stamme/nasjon som emigrerte til Østeuropa rundt det 1. århundre, og som ble beseiret i det 11. århundre av det ekspanderende, russiske rike som absorberte hele Khazar-befolkningen. Dette er opphavet til det store antall Yiddish-talende jøder i Østeuropa – Russland, Polen, Litauen, Galisia [en tidligere del av Nordvest-Spania], Bessarabia [en tidligere del av Romania/ Russland] og Romania.» Jødiske historikere som Graetz, Dubnow, Friendlander, Raisin og andre, støtter også dette synet.»

Alt dette betyr selvfølgelig ikke at vi skal ha noe imot Khazar-jøder bare fordi de er Khazar-jøder. Det som er poenget her, er at de verken kan regnes som sanne israelitter av blodet eller Guds utvalgte folk.

Da jeg for alvor begynte å granske dette med Khazar-jøder, oppdaget jeg snart at det er mer stoff om dem i historiebøkene enn man skulle tro. Man må bare lete etter det på de rette plassene. Men historien er der som en del av jødenes historie, enten den blir regnet med eller ikke. Disse historiske undersøkelser kan selvfølgelig ikke fortelle oss hvor mange prosent Khazarene utgjør av det samlede antall Ashkenazi-jøder. Ashkenazijødene utgjør imidlertid 95% av den samlede jødiske befolkning på verdensbasis, sammenlignet med ca. 5% Sefardi-jøder – som trolig er av renere jødisk rase enn flertallet.

Det ville være spekulativt å si at absolutt alle Ashkenazi jøder er av Khazar-opprinnelse, dvs. av ikke-jødisk opphav, men muligheten for at hovedmassen av jøder i verden i dag har sitt opphav blant det hedningefolk som var kjent som khazarer, og som ble omvendt til jødedommen i år 740 er både fascinerende og interessant.

De som hevder at Gud har bevart jødene som en ren folkerase gjennom alle disse årene, bør tenke over dette, for det er et uimotsigelig faktum at mange av jødene i verden ikke er jøder av blodet, og dermed ikke jøder i det hele tatt.

Copyright @ John L. Bray

————————

Replacement theologian, John L. Bray, asserts that “the pure fact is that many of the Jews of the world are not only not pure Jews, but not even Jews at all.”5

“In addition to findings about the Khazar Jewish beginnings, we need to consider also that because of interm a rriage, cross breeding, etc.,” declares Bray, “there is very little that can be called ‘Jewish race’ today.”6

5 John L. Bray, Israel In Bible Prophecy (Lakeland, FL: John L.Bray Ministry, 1983),p. 44.
6 Bray, Israel, p. 44.

Facebook Comments