‘Frigjøringen’ 1945; Norge solgt til England’s Jødiske hersker Baron Rothschild

Tyskerne kapitulerte aldri ovenfor noen norske 'Hjemmestyrker', og overførte makten til dem, men til den britiske øverstkommanderende for de allierte. — Tyskerne kapitulerte aldri ovenfor noen norske ‘Hjemmestyrker’, og overførte makten til dem, men til den britiske øverstkommanderende for de allierte.

Fra Erik Rudstrøm; Frimureriet og de skjulte makteliter. Om broderskap i norsk rett og politikk. Bind 1.

I kapitlene 30. til 38. har jeg vist at Norge har deltatt i forberedelser til krigshandlinger i fjerntliggende land, spionasje oppdrag mot vår store nabo i Øst, og dannelsen av hemmelige væpnede grupper av samme type som «Den hemmelige Hæren» som generalstaben opprettet i 1920- og 30-årene. Når slikt skjer i hemmelighet og støttes av det regjeringsbærende parti, Arbeiderpartiet, er det et anslag mot norsk suverenitet, mot vårt demokrati og et dobbeltspill overfor Arbeiderpartiets velgere. Dette kan ikke ha skjedd uten at det foreligger en forpliktende avtale mellom Arbeiderpartiets ledere og aktørene som står bak de hemmelige aksjonene. Jeg tenker ikke på de avtaler som er inngått offisielt, som for eksempel avtalen om Marshallhjelp og forpliktelsen til å føre en felles økonomisk politikk gjennom OECD, eller tilknytningen til NATO. Disse avtaler er behandlet og vedtatt av Stortinget, riktignok med et forstyrrende innslag av frimurere som stortingsrepresentanter.

Det må med stor sannsynlighet foreligge et avtalesett som regulerer den utenomparlamentariske virksomheten jeg har tatt opp i de foregående kapittler. Det dreier seg i første rekke om en avtale mellom Arbeiderpartiets ledere og den frimurerdominerte generalstaben fra midten av 1930-årene, Etter den tid må det ha vært en forståelse mellom Arbeiderpartiets ledere og det «fellesskap » Einar Gerhardsen lærte å kjenne under krigen «som var større enn arbeiderbevegelsen«, slik han uttrykker seg i sine memoarer. Med tiden er både Høyre og Kristelig Folkeparti mer eller mindre trukket inn i dette samarbeidet.

Organiseringen av e-tjenesten
Den 28. februar 1946 ble det holdt en konferanse mellom Justisministeren, forsvarsministeren, rikspolitisjefen, viserikspolitisjefen, oberstløytnant Roscher Lund og major Vilhelm Evang. På denne konferanse formulerte rikspolitisjef Andreas Aulie oppgavene for en ny overvåkingstjeneste:
«Utgangspunktet for virksomheten skal ikke være å registrere og kartlegge de forskjellige partier innen riket eller deres virksomhet. Oppgaven skal være å registrere og kontrollere potensielle femte kolonnister og andre som setter rikets sikkerhet i fare forsettlig eller ved uaktsomt forhold. I forbindelse hermed bør nevnes som en viktig oppgave å føre kontroll med fremmede makters etterretningstjenester innenfor landets grenser.»

Aulies forslag var rettet mot så vel amerikansk, britisk og sovjetisk virksomhet og mot nordmenn som arbeidet for utenlandsk etterretning i Norge. 1)

Den norske militære etterretningstjenesten ble imidlertid opprettet i strid med rikspolitisjef Aulies retningslinjer fra 1946. Norsk etterretningstjeneste ble tatt hånd om av Arbeiderpartiets ledere, medlemmer av Frimurerordenen, CIA og engelsk etterretning. Omkostningene ble delvis dekket fra utlandet.

Da Rolf Aursand, som senere ble sjef for forsvarets sikkerhetstjeneste, sammen med en rekke andre søkte stilling i e-tjenesten og skulle intervjues for å bli sikkerhetsklarert, ble de ikke bare intervjuet av forsvarssjefen Jens Chr. Hauge, men også av Rolf Gerhardsen, statsminister Einar Gerhardsens bror og redaktør av Arbeiderbladet, og av Haakon Lie, sekretær i Arbeiderpartiet. 2) Dette er et betydelig avvik fra det normale. Det bærer karakteren av at et kupp kan ha blitt giennornført hvor arbeiderpartiets øverste ledere har skaffet seg uberettiger innsyn i militære saker.

Det gjøres anstrengelser for at disse for vårt land betydningsfulle hendelser skal holdes hemmelig. Formodentlig er hemmeligholdet årsaken til at både Arbeiderpartiet og frimurermedlemmer, hver for seg, har kunnet drive etterretningsvirksomhet mot sitt fedreland etter at okkupasjonsmakten trakk seg ut i 1945.

Ordlyden av den avtale som ble undertegnet av utenriksministrene Anthony Eden og Trygve Lie i London 28. mai 1941, omtalt i 10. kapittel, ble hemmeligstemplet. Den er ikke gjengitt i «Samling av provisoriske anordninger m. v. 1940- 45». utgitt av Det Kgl. Justis- og politidepartement, i april 1945. 5)

Avtalen er ikke gjengitt i Johan Nygaardsvolds «Beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april til 25. juni 1945. » Utgitt 1947. 6)
Avtalen er heller ikke gjengitt i Olav Ristes store verk om Londonregjeringen som kom ut så sent som i 1995. Riste sier her:
«Den endelige avtalen mellom Norge og England ble undertegnet av Lie og Eden, 28. mai 1941. Det var en ren militæravtale. Den inneholdt en politisk avtale som Lie fikk tatt med hvor det het at de to maktene var enige om at: «Et av målene for krigen er den fullstendige frigjøringen av Norge fra tysk herredømme». Dette var formelt godkjent av Foreign Office i brev av 14. januar 1941″. 7)

Det offentlige Norge har således, i løpet av de 60 år som er gått, ikke fått kjennskap til ordlyden av noen avtale som regulerer forholdet til våre allierte i vest. Dette er så meget mer merkelig fordi enhver avtale med utenlandske makter skal godkjennes av Stortinget.

Nazistene hjemme i Norge under krigen fortalte at Londonregjeringen hadde solgt Norge til ‘England’ aka den Rothschildske Internasjonale Jødedom; The City og The Crown. Når Ap representantene i Londonregjeringen, Nygaardsvold, Lie og Torp ikke ønsket å bygge opp et norsk forsvar, så hadde de vel i sikte å overlate sikkerhetspolitikken til Vestmaktene utfra tanken: heller England enn et politisk styrt militærvesen, i Norge.

* * *

Oddmund H. Hammerstad sier i boken «Oppgjør med maktspill og overgrep i De hemmelige tjenester»:
«Når så sterke krefter og store ressurser settes inn for å hindre at det historiske bilde blir tegnet fullt ut, er det nok dessverre grunn til å anta at det er fordi det er meget alvorlige feilgrep som er begått. Jens Chr. Hauge og Haakon Lie kniper munnen igjen. Den første mer enn den andre. En gang snerret Lie til en journalist: «Nærmer du deg Jens Chr. Hauge med spørsmål om hvilke spesielle kontakter han hadde i USA, vil han be deg å dra til H.!, og det gjør jeg også, dra til H.!» 3)

Haakon Lie skal i samme forbindelse ha uttalt: «Vi hadde en oppgave å løse«. Det er nærliggende å spørre: Hvilken oppgave hadde Haakon Lie og hans partifeller påtatt seg å løse? Og hvem var oppdragsgiveren?

Professor Thomas Chr. Wyller skrev brev til Jens Chr. Hauge 15. januar 1997. Han avsluttet brevet slik:
«Den generasjon som følger etter aktørenes tid, har en ubetinget rett til å spørre for derved å få vite. Du har et like selvsagt krav på å bli hørt, Men noen rett til å tie har du ikke. Velger du tausheten, stjeler du – imperialistisk -historien fra etterslekten. Den spør hva skjuler du under gullhjelmen?» 4)

Vi søker avtaler som beskriver samarbeidet mellom Arbeiderpartiets ledere og frimureriet og generalstaben fra begynnelsen av 1930-årene. Det danner grunnlaget for samarbeidet mellom Londonregjeringen og Hjemmefrontledelsen under 2.Verdenskrig. Vi vet at Storbritania hadde f0rpliktet seg til å bidra til at sionistenes Israel ble realisert, ved Balfour erklæringen, som gjenytelse for at sionistene hjalp dem å vinne krigen mot Tyskland. Det er vel grunn til å anta at de la som press på Norge at de måtte bidra til det samme etter krigen; hvilket i ettertid er bekreftet, ettersom Haakon Lie selv sier; «Vi skulle bygge Det Nye Jerusalem» (for jødene, Jødenes Nye Verdensorden).

Vi vet at samarbeidet mellom det norske og Israelske arbeiderpartiet var tett i lang tid. Norske sosialdemokrater kan ha etablert et liknende avhengighetsforhold til frimureriet (eller andre) som søsterpartiene i Italia. Å bryte eller fravike den avtale som er inngått kan få uberegnelige følger. Valget kan stå mellom å føye seg i politikken og beholde makten, eller å tilkjennegi egne meninger og bli bekjempet. En slik avtale vil lamme partiets politiske handlekraft og det vil føre vårt land inn i et uakseptabelt avhengighetsforhold.

Jurist Synnøve Fjellbakk Taftø skriver i et brev til Øyvind Aarsnes, leder for grunnlovens-vektere.no, den 02.01.2006 at Norge i realiteten var okkupert fra 8. mai – 13. desember 1945, av de allierte;

«I denne tiden ble Norge ikke styrt av den første regjeringen Gerhardsen, men av allierte propagandaeksperter, de fleste av jødisk herkomst, som gav ordrer til de spesialutplukkede departementsrådene i hvert enkelt departement om hva som skulle gjøres. Det var disse propagandaekspertene som stod bak både Krigsbarnutvalget og de grunnlovstridige provisoriske anordningene som har utgjort norsk rett etter krigen, ikke den såkalte hjemmefronten, men det var jeg ikke klar over før i 1989. Jeg visste derimot at Jens Christian Hauge har spilt en nøkkelrolle både i 1945 og i alle år siden og jeg mistenkte ham for å være den «agent Oscar» som Mossad var så stolt av.»

Side 1 og Side 2. (Høyreklikk, Lagre Som…)

De samme tok seg av den urettmessige behandlingen av krigsseilerne også da, og stjal de hyrer som sjøfolkene hadde opparbeidet seg under krigen (Nortrashipfondet), og som de hadde blitt lovt «skulle stå på konto, for utbetaling etter krigen».

Siden Hauge hadde flere turer til Tyskland under krigen, og siden Gerhardsen i sine taler på Grini kunne proklamere at han var lovt å bli norges statsminister etter krigen, så er det mer enn grunn nok til å tro at disse våre ledere har blitt kjøpt og betalt (mot at de skulle få den tilsynelatende makten i kongeriket) på veien til å tjene andre makter enn det norske folk. Lovt av hvem? Av folket som skulle velge ham? (slik folkevalg foregår i Norge, under okkupasjonen fra 1945 til dags dato).

Når forvaltningen av oljepengenes fond er lagt til London, er det fordi det er der de «riktige» eierne (kuppmakerne) er? Far til oljefondsjef Yngve Slyngstad var MILORG mann og altså i jødenes tjeneste allerede for 80 år siden. Eplene faller vanligvis ikke så veldig langt fra stammen.

Kilder:
1) Lund – Rapporten, side 87, avgitt til Stortinget den 28. mars 1996.
2) TV 2, 20. november 1995, v/ Gerhard Helskog og Aslaug Holm, Programmet: » Bak din rygg. «.
3) Oddmund H. Hammerstad, Oppgjør med maktspill og overgrep i de hemmelige tjenestene, Genesis Forlag, Oslo 1997 side 271.
4) Hammerstad side 27.
5) Samling av provisoriske anordninger m. v. 1940-45, utgitt av Det Kgl. Justis- og politidepartement, p. t. London, april 1945.
6) Johan Nygaardsvold, Beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945, utgitt av Stortinget 1947.
7) Olav Riste, Londonregjeringen, Det Norske Samlaget, Oslo 1995.
8 ) Innlegg v/ biografene Ingar Sletten Kolloen og Knut Olav Åmås. Aftenposten, 15. august 2001,