Her er dokumentene som beviser kuppet. Gitt på Oslo slott 17. august 1945. Einar Gerhardsen, Kong Haakon og O. Tostrup.

Her kan man se at Einar Gerhardsen, Kong Haakon og O. Tostrup har signert under et dokument som viser at man har endret på statsborgeskapslovgivningen.

Under den allierte okkupasjonen (8. mai – 13 desember 1945) gjorde flere kjente fjes statskupp og satte den norske statsforfatningen ut av kraft. Her kan du lese bevisene for det.

Neste; De satte statsforfatningen ut av kraft.

Det er fire landsforrædere som har ansvaret for at kuppmakerne har kunnet holde seg ved makten. Således kommer Staffelovens paragraf 83 til benyttelse.

Denne midlertidige ordningen i statsforfatningen er ennå ikke tilbakeført. Kuppmakerne har 4 medsammensvorne som har latt dette «skure og gå». VI har navnene på disse fire landsforræderne, de er nevnt her i brev fra tidligere diplomat og jurist i UD Synnøve Fjellbakk Taftø til Øyvind Aarsnes, Folkeaksjonen Mot EU-medlemskap.

Dette brevet viser at feiringen av 17. Mai bare er et «spill for galleriet».

Kjære Øyvind Aarsnes. 02. 01. 06.
Tusen takk for brev. Det er godt å se at det fortsatt er noen som bryr seg om det som skjer i det norske samfunnet, men jeg er redd for at endringene er kommet for langt til at de kan reverseres. Likevel, takk for at du vil kjempe.

Du spør om Grunnloven er satt ut av kraft, og det er den, men det som er enda verre er at de prinsippene som Grunnloven bygger på, altså de grunnleggende rettsprinsippene, også er forlatt. Ettersom det ikke har vært undervist i disse rettsprinsippene ved juridisk fakultet siden 1945, er de nå fullstendig ukjente i norske rettssaler, der det er EU-retten som gjelder.

Når det gjelder bakgrunnen for at Grunnloven ble satt til side, så er det et lite kjent faktum at Norge juridisk sett var okkupert av de allierte i tiden 8. Mai 1945 – 13. Desember 1945. I denne tiden ble Norge ikke styrt av den første regjeringen Gerhardsen, men av allierte propagandaeksperter, de fleste av jødisk herkomst, som ga ordrer til de spesialutplukkede departementsrådene i hvert enkelt departement om hva som skulle gjøres. Det var disse propagandaekspertene som stod bak både Krigsbarnutvalget og de grunnlovsstridige provisoriske anordningene som har utgjort «grunnlaget» for norsk rett etter krigen, ikke den såkalte hjemmefronten, men det var jeg ikke klar over i 1989. Jeg visste derimot at Jens Christian Hauge har spilt en nøkkelrolle både i 1945 og i alle år siden og jeg mistenkte han for å være den «agent Oskar» som Mossad var så stolt av.

Det var onkelen til Stein Rognlien som kom med bud fra de allierte om at statsborgerloven skulle endres slik at tyskgifte kvinner og nordmenn med tysk avstamning på farsiden ble fratatt det norske statsborgerskapet. Bakgrunnen var at okkupasjonsmyndighetene ønsket hjemmel for fengsling og utvisning. De ansvarlige saksbehandlerne i justisdepartementet nektet og medvirke. Men regjeringen Gerhardsen fremmet likevel forslaget og fikk Kongen til å underskrive på denne provisoriske anordningen som juridisk sett er et statskupp, idet den uttrykkelig setter statsborgerlovgivningen ut av kraft.

I 1990 oppdaget jeg at i alle år, selv lenge etter at han ble pensjonist , har Stein Rognlien voktet hemmelighetene om det som skjedde i 1945 og nektet innsyn i arkivet til justisdepartementets lovavdeling. Mens de andre departementene overleverte sine arkivalier til riksarkivet, klarte Stein Rognlien, som ekspedisjonssjef i lovavdelingen å hindre at ugjerningene fra 1945 ble utsatt for offentlighetens søkelys. Sannsynligvis er dette arkivet fortsatt utilgjengelig selv om Stein Rognlien, om han fortsatt lever, neppe er i stand til å vokte det personlig lenger.

Men Stein Rognliens største «synd» er ikke at han har voktet hemmelighetene til kuppmakerne av 1945, men at han selv har rasert grunnleggende norske rettsprinsipper og indoktrinert spesialutplukkede jurister som så er plassert i nøkkelstillinger i domstoler og forvaltning. Etter min oppfatning er det Jens Christian Hauge og Stein Rognlien som mer enn noen har ødelagt det norske rettssystemet.

Når det gjelder «landsfaderen» Einar Gerhardsen, så ble han i 1939 oppnevnt som medlem av et hemmelig utvalg med mål å sette Grunnlovens bestemmelser om provisoriske anordninger ut av kraft og gi (arbeiderparti) regjeringen diktatoriske fullmakter i krigstid eller når krig truet. Han visste derfor godt at hans regjering ikke hadde lov til å gi provisoriske anordninger som stred mot uttrykkelige lovbestemmelser. Men hans effektive «sekretær» Jens Christian Hauge sørget for at saken om endring av statsborgerlovgivningen kom på regjeringens dagsorden samme dag og etter spørsmålet om dødsstraff skulle anvendes, et enda mer radikalt brudd på norsk lov. Etter at det var blitt vedtatt å henrette den stakkars Reidar Haaland (for at Quisling ikke skulle bli den første og kanskje eneste) gikk endringen i statsborgerlovgivningen gjennom uten debatt.

* * *

Statskupp ble utført og det er fire navngitte sentrale personer som har ansvaret for at dette fikk skje. Navnene på de fire landsforræderne er «kjente fjes».

Bevisene for dette har du alt lest.